Morgenandakten mandag 30. april

Under dine vinger

Hanne Elstrøm
Foto: Ragnar Lurås / NRK

Salmene 36, vers 8

Jeg husker det som det var i går. Det var den vinteren. Da alle hadde Milet-jakke og Ispa-støvletter. Jeg husker det med gru. For jeg hadde mørkeblå fjellanorakk, gikk i 7. og hadde guttekort hår og regulering.

Det blei ikke bedre. Sommeren kom og alle hadde Minelli-bukser. Lyseblå. Og mamma kjøpte en lyseblå kopi med sånn lårlomme med glidelås og jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne hvor helt feil jeg var. På alle måter.

Tragisk? Ja. Veldig. Litt sånn ”norsk ungdomsroman-trist”. Katastrofalt? Nei. Ikke egentlig. Det ordna seg. Det gikk seg til.

Jeg er redd det har gått fra ”norsk ungdomsroman-trist” til katastrofefilm når vi vandrer gjennom årene fra 1980 til nå, for ungdommene våre. Det er ekstra ille nå i de månedene vi feirer konfirmasjon. Vi var utsatt og sårbare den gangen på begynnelsen av 80-tallet. Men det var ikke verre før. Det er verre . Det begynner tidligere, fallhøyden er større, muligheten til å eksponere forskjellene på alle mulige slags plattformer er flere.

Jeg har ofte, i møte med barn og ungdom fundert på hva vi kan gjøre. Det er ikke mulig å si at det ikke betyr noe! Vi kan bare se oss selv i speilet. Selvsagt betyr det noe!

I mange år har jeg lest spørsmål og tanker fra konfirmanter gitt meg anonymt. Samlet forteller de noe om hva som er viktig for et stort antall ungdommer. Og jeg tror trygt jeg kan si de er representative.

Våre ungdommer er opptatt av oss. Vi som deler hverdagene og kjøkkenbordet med dem. De vil ha oss i nærheten. Være trygge. Føle at vi er glad i dem. De er redde for våre høye stemmer og brutte forhold. De er også livredde for å falle utenfor. De har konstant angst for at de ikke er med i gjengen.

Da hjelper det med vesker og bukser og jakker som uniform, men i denne utsattheten de er i, hjelper det at rundt dem er vi - og trygger ungene våre. Om du er mor, far, bonusforeldre, tante, fadder, besteforeldre eller familievenn.

Mulig din konfirmant ikke har bunad eller den dyreste dressen. Mulig de er skikkelig sinte på deg for det. Men gi dem billedlig talt sterk nok rygg til å bære det de har fått tildelt. Se dem når de trenger det. Lytt når de har behov for det.

Hold avstand og trå varsomt når de trenger det. Ikke spør meg når de vil bli sett, hørt og lyttet til - prøv deg frem! Jeg vet - det går fra norsk ungdomsroman- trist til psykologisk thriller i det forsøket. Men det er verd det.

En dag vet du…så drar de. Og da vil du mest av alt at de skal lengte litt hjem igjen. Og når de vender hjem…og det første de gjør er å sjekke hva du har i kjøleskapet. Vel….da vet du at dere er ok.

Og når en begeistret fattig student roper fra loftet ”Kan jeg få denne anorakken? Den er jo kul!”. Vel, …den følelsen - den kan ikke kjøpes for penger.

Hanne Elstrøm

prest

Musikk: Ingebjørg Bratland - "Ingen som du"