I denne tida av året står dagene i kø og tradisjonene er mange. Og i går var det kanskje noen foreldre som fikk en dask av fargeglade ris av sine barn, i følge tradisjonen skulle det øke sjansen for søsken. Eller minne om piskinga av Jesus.
Dagen i går var altså en av disse forberedelsesdagene til den lange fastetida. I dag er vi et hakk nærmere, med det blå kledet, himmelens farge som legges på alteret, i morgen feitetirsdag, og så starter de 40 dagene med askeonsdags farvel til kjøttet – karneval.
Så kan vi kjenne oss litt fremmede for opphavet til tradisjonene, for tidene endres, og forståelsene. Men jeg kjenner at denne anledninga til å stoppe opp, kjenne at det ligger ei tid foran som gir anledning til ettertanke – hva er det som kan få tre fram når noe tas bort?
Så i dag fester jeg det indre blikket på det blå kledet, kledet i himmelens farge. Og jeg ser meg rundt i den vakre kirka mi, Vår Frue – og jeg ser at Maria, Jesu mor har den blå kappa på seg, der hun står ved korset der Jesus er spikra opp i torturdøden, og er i den smerta som ingen mødre, eller fedre, kan forestille seg å holde ut.
Det er som om ho har svøpt seg i denne kappa, at den holder henne sammen, gir henne trøst og ly, hjelper henne å holde ut det uutholdelige. Det trengs himmelske krefter for å holde ut ei slik smerte.
Ved korset var også disippelen Jesus elsket, gjerne forstått som Johannes. Kanskje var det Johannes som Jesus i sin siste stund på jorda ga til Maria som hennes sønn, og Maria skulle være hans mor. Og da tenker jeg at det gir ei form for mening at det er skrevet i nettopp Johannes’ navn:
”Det jeg skriver og ber deg om nå, frue, er ikke et nytt bud, men det vi har hatt fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. Og dette er kjærligheten: at vi lever etter hans bud. Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge.”
Denne fruen, er ikke ei kvinne, men menigheta Johannes skriver til. Men jeg tenker dette slår ei bue over denne blå dagen, blåmandagen – alt går tilbake til kjærlighetsbudet. At det å elske hverandre er det største av alt, det er opphavet, det er enden. Det er kappa rundt oss. Det er vår blå salme:
Siv Limstrand
Musikk Blå salme Anita Skorgan