Morgenandakten mandag 3. juli

Tomas sin tvil til trøst

Silje Kivle Andreassen
Foto: Camilla Kofoed-Steen

Det myldret av barn på kirketorget. Vi hadde hatt påskevandring for barnehagebarn i kirka der jeg er prest. Plutselig merker jeg at det er noen som drar meg forsiktig i ermet. To store, mørke øyne kikker opp på meg: "Er det sant?" spør den lille jenta. "Hva da?" spør jeg tilbake. "Er det sant det du fortalte? At Jesus ble levende igjen etter at han var død?"

"Kristne tror at det er sant, men det er ikke alle som tror at det er en sann fortelling", svarer jeg og prøver å være diplomatisk. "Men er det sant?" spør hun, insisterende nå. "Jeg tror at det er sant at Jesus ble levende" svarer jeg endelig. Hun fortsetter å se på meg, de store øynene smalner, hun tenker hardt, men sier ingenting.

Resten av den dagen og helt til nå – langt ut på sommeren – går jeg fremdeles med spørsmålet hennes i hjertet: "Er det sant?" Det er et skikkelig godt spørsmål, og jeg har en følelse av at vi aldri kommer til å bli ferdig med det. For det er jo utrolig! At Jesus som var død kunne bli levende igjen. Så utrolig at til og med en av Jesu nærmeste venner ikke kunne fatte det – selv om øyenvitner fortalte ham hva de hadde sett.

Disippelen Tomas kunne ikke tro før han fikk se selv. Og mange ganger har jeg takket Gud for at Tomas hadde vondt for å tro. Han er en trøst for alle oss som igjen og igjen henter opp spørsmålet; er det sant?

I dag er det ifølge den katolske helgenkalenderen apostelen Tomas sin dag, og da tenkte jeg det passer å bli minnet på hans fortelling som vi leser i Johannes kapittel 20. Etter oppstandelsen viser Jesus seg for disiplene, men Tomas er ikke sammen med dem når det skjer.

"Vi har sett Herren", sa de til ham. Men han sa: "Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro."

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: "Fred være med dere." Så sier han til Tomas: "Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!" "Min Herre og min Gud!" sa Tomas. Jesus sier til ham: "Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror."

Jesus kunne ha kjeftet på Tomas og uttrykt sin skuffelse. Det gjorde han ikke. Jesus anerkjente at Tomas tvilte og ga ham tegnet han ba om.

Jeg tror at det er sant at Jesus ble levende, men jeg vet ikke. Jeg tror at vi, som Tomas, kan ta med oss tvilen til Jesus og stole på at han tåler at vi spør som den lille jenta: "Men er det sant?"

Silje Kivle Andreassen

Musikk: Kristin Reitan - "Lengsel"