NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 29. mai

Velsignet ro

Andreas Hegertun

Datteren min hadde en periode så urolige tanker da hun hadde lagt seg på kvelden. I og for seg ikke noe dramatisk i det, men noen kvelder var det ekstra vanskelig å sovne. En sånn kveld satt jeg på sengekanten hennes og hun spurte meg om jeg ikke kunne gjøre noe som hjalp?

Jeg sa at jeg skulle ønske det, men at jeg ikke kunne love henne noe. Men så sa jeg; vi kan prøve én ting. Så etter at vi hadde lest eventyr og sunget nattasang, så sa jeg de eldgamle ordene som jeg straks skal si over morgenen din også. De vi i kristen sammenheng vanligvis kaller velsignelsen.

Og etter at jeg hadde sagt disse gode ordene sa jeg: "I vår fars, sønnens og Den Hellige Ånds navn" og tegnet et kors med fingrene mine i pannen hennes samtidig.

Ved frokosten dagen etter erklærte hun høylytt. "Pappa, det hjalp ikke i det hele tatt med den der velsignelsesgreia i går!"

Likevel fortsatte vi å gjøre det. Ukene gikk og det ble stadig enklere å sovne. Ikke vet jeg om det hadde noen sammenheng med bønnen og korset i pannen. Men en kveld jeg skulle ut sa jeg bare raskt natta i det jeg gikk forbi døråpningen inn til rommet hennes. Da sa hun: "Pappa, det mangler noe i panna mi"

Og jeg stoppet, fulgte henne tilbake til sengen og velsignet henne. Etterpå sa hun tankefull; "Pappa, det hjalp likevel det der."

Jeg tror egentlig ikke bønn verken er en bestemt formel du må si riktig. Eller at det alltid er en vei rundt problemer vi møter. Men jeg tror bønn alltid er en styrke gjennom problemer. Det å ha et sted å snu seg. Det å ta imot noe du egentlig ikke fortjener.

Så derfor tror jeg både urolige tanker, en stressende arbeidsdag, en klump i magen for en telefon du vet kommer i dag, eller hva det måtte være vi bærer; Guds velsignelse er tilgjengelig for alle. Så la oss be først og så kan du ta imot.

Andreas Hegertun

Musikk: Nidarosdomens Guttekor og Trondheim Symfoni Orkester - "Velsignelsen"