NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 27. februar

Min trøst

Trygve Skaug
Foto: Kim Erlandsen / NRK

Lukas 12,7

Forrige uke var jeg i byen tre dager på rad. Jeg hadde mange ærend, og ble gående til fots mellom forskjellige møteplasser i sentrum. Og jeg glemmer fra gang til gang hvordan det er å være med så mange mennesker på en gang. Hvilken følelse det gir meg.

Å gå i en travel gate ved lunsjtider, for eksempel. Hvor mange folk som er på omtrent samme sted på samme tid. Jeg husker jeg tenkte på det samme da jeg gikk i en av de travleste handlegatene i Tokyo. Hvor utrolig mange vi er.

Rundt deg nå: Hvis du står i en bilkø, for eksempel, hvor mange enkeltgleder det finnes i den køen du står i nå. Kanskje det er rundt 50 forskjellige personer rett i nærheten av deg som gleder seg til et eller annet de skal i helga. Eller kanskje over 70 mennesker som har en klump i magen. Fordi de står overfor et vanskelig valg, har noe de er redde for, eller at de har gjort noe de ikke burde ha gjort. Sånne ting som gir oss klump i magen.

Noen kan ha fått en vemmelig beskjed dagen før, eller noen skal kanskje få det når de kommer på jobb i dag. Og sitter fortsatt der og gleder seg til helga. Kanskje hun som sitter i bilen foran deg nettopp har fått vite at hun skal bli bestemor. En annen kan være på vei til jobben, og der venter sjefen med beskjed om at han skal få ansvar for et nytt spennende prosjekt. Forskjellige ting.

Eller nabolaget ditt, som akkurat er i ferd med å våkne. Noen har en god dag.
Andre har en litt dårlig en. Naboen som kanskje sitter med en kaffekopp og gleder seg til å dra på pilketur i kveldinga. Eller hun alenemoren som sitter et sted i gata di med nettbanken oppe, og åtte regninger foran seg på kjøkkenbordet og lurer på hvilken av de hun skal betale hvis hun bare kan velge én.

Hvordan er din dag? Det er vilt hvor utrolig mange vi er, og hvor forskjellige vi er alle sammen. Det er sannsynligvis bare du som tenker på akkurat det du tenker på hvis jeg spør:

Hva var det beste som skjedde deg i går?
Se for deg den youtubefilmen
som starter ute i det kalde og svarte verdensrommet
og zoomer seg sakte inn,
mot den lille jordkloden som blir større og større
og snart fyller hele skjermen,
gjennom skylaget, sikter seg inn på Europa,
så Norge,
så landsdelen din,
fylket ditt,
kommunen din
stedet ditt
gata di
huset ditt
og rett ned på deg.
Stillbilde.
Sett ovenfra. Der du står akkurat nå.

Jeg går rundt og tror at Gud har sånn oversikt. At han ser akkurat meg. At han vet akkurat hva som ligger foran på veien og hvor jeg har reist fra. Jeg tror også på det at det ikke finnes grøfter som er så djupe at det ikke går an å komme seg opp igjen.
Jeg tror Jesus mente det når han sa at til og med hvert hårstrå vi har på hodet er telt av Gud. Jeg tror han mente det når han sa at vi ikke skulle være redde.

Det er min trøst.

Trygve Skaug

Musikk: Marthe Wang - "Til deg"