Mange år senere skal han ha blitt invitert som taler på en stor eksamensfest ved Universitetet i Oxford. Den store festsalen var fylt til siste plass da Sir Winston haltet opp på scenen. Det skulle bli en tale studentene aldri kom til å glemme. Først hang han fra seg stokken, tok sigaren ut av munnen, og plasserte hatten foran seg på talestolen. Deretter så han utover den forventningsfulle forsamlingen, og sa med kraftig stemme: ”Gi aldri opp!”
Etter en liten pause løftet den lille mannen seg på nytt helt opp på tærne, og gjentok enda høyere og kraftigere denne gang: ”GI ALDRI OPP!”
Så puttet han sigaren i munnen, tok hatten og stokken i hånden, og haltet ut av festsalen! Talen var over. Undrende satt folk tilbake og så den lille skikkelsen forsvinne ut døren. Men budskapet han hadde etterlatt seg forsvant ikke!
Noen ganger tror jeg vi kan trenge å si disse ordene til hverandre så sterkt og så tydelig at de virkelig fester seg hos oss: ”Gi aldri opp!” Kanskje noen av oss også kan trenge å høre det litt ekstra akkurat denne morgenen?
Livet kan fare så ulikt med oss. Mange har også gjort erfaringer med at livet gikk i svart! Men kanskje jeg gjennom det også fikk oppleve at det var noe eller noen der som brakte lys i mitt mørke? Et menneske som klarte å nå inn til meg med fremtid og håp. Som kanskje gjennom det ga meg et lite glimt av Gud. Et Guds smil som gjorde at jeg ikke ga opp!
Jeg opplevde noe sånt selv engang for mange år siden. Jeg hadde gjennomgått en større operasjon og ble etter en tid trillet opp fra postoperativ til sykehusavdelingen. Status var uklar, tanken var sløvet,- og det meste kjentes mørkt. Idet sengen ble trillet inn på rommet fikk jeg et øyeblikks glimt av nummeret på døren. Tallet var 710!
I samme øyeblikk skjedde det noe. Jeg skjønte ikke da hvor det kom fra,- men plutselig sto sangteksten på nr. 710 i salmeboka lysende klart for meg. Enda så omtåket jeg var husket jeg ordrett Svein Ellingsens vakre salme: ”Vi rekker våre hender frem som tomme skåler. Kom til oss Gud og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv!”
I det samme kjente jeg at jeg hadde fått hjelp til å sette ord på det ordløse. For akkurat sånn var det å være meg akkurat da! Hendene var kraftløse som tomme skåler. Og skulle jeg leve kjente jeg at jeg var avhengig av «liv fra kilder utenfor meg selv!»
Det var som å få en hilsen fra Gud da jeg trengte det mest. Et Guds smil, som hjalp meg til ikke å gi opp.
«Gi aldri opp» - var budskapet studentene i Oxford satt igjen med etter en tale de aldri kom til å glemme. Og jeg tenker på ordene i dagens bibelvers fra Jeremia kap. 29:
«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren,- fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp!»
David Gjerp
Musikk Ver ikkje redd Espen Samuelsen