Morgenandakten mandag 26. februar

Algoritmene

Arne Berggren
Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Johannes 4, 4-26

Folk sender ikke julekort lenger, eller disse klassiske julebrevene der ungene står oppstilt sammen med foreldre i bunad i den delene av huset som tar seg best ut på bilde.

Vi trenger ikke dette årlige uhemmede skrytet av hva andres unger har fått av karakterer på skolen eller hvem som er blitt forfremmet eller har løpt halvmaraton eller begynt med bretseiling, for nå får vi det hver eneste dag i sosiale medier, så om du vil følge med hva Erik eller Gudrun driver med for tiden eller søke opp hun som satt bakerst på veggrekken i tredje klasse, er det bare et par tre tastetrykk unna.

Jeg vet hvordan de fleste har det, tror jeg, hvem har omgangssyke og hvem har tatt en visdomstann og hvem har mistet noe, folk deler det meste, og dersom jeg blir sur og lei av bilder av nakne ben med hvitvinsglass i solnedgang, kan jeg jo bare filtrere det bort i feeden, som det heter.

Facebook gjør også sitt for å hjelpe til, det er disse algoritmene som de skrur på, sånn at jeg skal få mer av det jeg bryr meg mest om. Trykker jeg hjerte og tommel opp på feriebilder, så får jeg mer av det, Facebook er greie sånn.

Akkurat som i livet, er det lett å unngå det ubehagelige på Facebook. Jeg pleier å scrolle meg forbi alt med sykdom og de verste statusoppdateringene om trøbbel med Barnevernet. Jeg synes det er fint at folk kan dele det som er vrient i tilværelsen, men jeg blar meg gjerne forbi, må jeg innrømme.

Litt hjelp får jeg av algoritmene, også. Nå vet de på Facebook at jeg ikke er så opptatt av strålebehandling og ting som er kronisk. Ikke andres sorg heller. Eller at noens mor eller far nettopp gikk ut av tiden. Den typen oppdateringer scroller jeg bare rett forbi, så de får jeg nesten ikke lenger.

Ubehaget melder seg i grunnen først når du møter noen i virkeligheten, og først der og da får høre at en felles bekjent nettopp er død, og at alle andre vet det, bortsett fra deg.

Jeg savner virkelig fasttelefonen. Det sorte apparatet som hang på veggen i entreen, det som du satte deg ned på en stol foran og dreide på en skive og kom frem til noen og du virkelig måtte fortelle at du ringte, fordi du brydde deg om den i den andre enden. Jeg savner at telefonen ringer i gangen, også, og at noen sier de bare ville høre hvordan det går med meg.

Det hender jeg drikker te med en klok nonne når verden er uoversiktlig. - Hva ville Jesus, gjort, tror du, spør hun meg, når jeg er usikker på noe, så man kan jo spørre seg om han ville vært på Facebook, og jeg tror i grunnen det, men at han ville gjort seg mindre avhengig av facebooks nyhetsstrøm i forholdet til medmennesker.

Jesus hadde nok gått en del mer inn i ubehaget medfølelse medfører. Han ville ha sørget for å møte andre, ansikt til ansikt, spurt dem rett ut hvordan de har det. Det er noe med å møte andre mennesker. Helt på ordentlig. Der og da. Her og nå.

Arne Berggren

Forfatter, musiker og dramatiker

Musikk: Lene Malin og Kurt Nilsen - "Engler i sneen"