Noen dager er jeg skrekkelig ille til mote. Spesielt på mandager. Av og til så klarer jeg ikke engang å tenke at ting kan bli bedre om noen timer.
La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet, sier Jesus i Johannesevangeliet.
Det er lettere sagt enn gjort når en sitter der en mørkeblå mandag, studerer to do-lista for veka og ser bekmørkt på selv den enkleste oppgave.
En slik mandag har jeg hjemmekontor. Jeg sitter og glor på listen over alt jeg må rekke i løpet av uka. Alt i fra en lang krevende tekst jeg må ha ferdig - til å kjøpe grønnsåpe for å vaske gulvet som jeg ikke fikk vasket uka før, fordi jeg manglet såpe.
Jeg kjenner presset. Denne uka skal jeg få til alt, tenker jeg, og setter på enda mer kaffe. Jeg sikter mot det optimale målet, men det blir umulig å komme i gang. Jeg får lyst til å gå og legge meg igjen. Sove og vente på helg, gjerne sove helt til våren, men man må jo gjøre det man har lovet.
Etter å ha stirret på skjermen, så begynner jeg å google "hvordan finne fokus?" Jeg leter etter tips som kan redde dagen. Men dameblader og Dagbladet svarer akkurat slik alle har hørt før. Begynne med mindfulness og meditasjon. Enda mer å sette på lista.
Før jeg aner ordet av det så har jeg surfet rundt på nett i flere timer. Alt jeg har gjort er å google meg frem til allverdens meditasjonsopphold på klostre i øst og vest, for å lære å være i dette nuet. Jeg har ikke engang fått kjøpt grønnsåpe! Selvforakten bare øker og alt er galt.
Midt i fortvilelsen planter hunden min to labber på fanget og ser bedende ut. Han hadde jeg helt glemt! På med båndet. At det høljer ute enser jeg ikke en gang, der jeg følger ein glad hund ut i slapset. Han snuser seg nedover veien og spretter rundt i søla. Jeg blir ikke engang sur nå han spruter slaps over hele meg.
Når vi kommer inn igjen, rister hunden seg på stuegulvet – og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke har rukket å vaske gulvet.
I hjernen popper det opp en gospelsang jeg hørte en gang: Om å stoppe og lukte på blomstene, telle velsignelsene hver dag. Og at veien til himmelen blir knallhard og humpete og glatt og svingete, om man ikke stopper opp og – ja .. koser litt på hunden underveis.
Jeg setter meg ved dataen igjen. Og før jeg rekker å tenke på alt jeg må rekke, så finner jeg fokuset – arbeidet er i gang. Kanskje er det ikke nødvendigvis bare er målet som teller. Det er noe med den derre veien man går, som kan ha en verdi i seg selv.
Jeg trenger ikke dra på meditasjonstur til Tibet for å meditere meg frem til en sinnstilstand av optimal ro og fokus. Det er bare å prøve, bare å begynne. Jeg får lov til å famle. Det må ikke være alt eller ingenting.
Der man i livet kan håpe på litt drahjelp fra Oven, så kan jeg ikke gjøre mer enn å prøve så godt jeg kan. Man må bare ikke bli stående for lenge å lukte på de blomstene, men det er for så vidt en modningssak. Så går det greit. Stort sett.
Ida Marie Haugen Gilbert
Musikk: Mac Davis – "Stop and Smell the Roses"
