Men jeg vil snakke litt varmt om denne fornemmelsen som holder stand. Den seige fornemmelsen. Den har antakelig holdt følge med mennesker hele menneskehetens historie, og har vist seg vanskelig å bli kvitt. Selv i en søkkrik og såkalt opplyst verden har den bitt seg fast i menneskehjerter; fornemmelsen av en Gud. Og det fyrer opp under Kristendommens påståelige utgangspunkt at alle mennesker dypest sett har en relasjon til Gud, at det i menneskets dypeste indre til og med foregår en samtale med Gud. "Det er i ham vi lever, beveger oss og er til", sier apostelen Peter. Det er ganske påståelig. Det finnes ikke et lite rom engang i denne verden, uten Gud.
Med det livssynet tolkes sånne ting som godhet, glede, lyst og vennlighet som tegn på et gudsnærvær. Ja, hvis det var en argumentasjon ville den gått i sirkel: Når Gud er god, så bekrefter alt det gode Guds nærvær; et godt smil, en fugl som synger, et vennlig ord, en sommermorgen ved havet…alle gode ting vitner om Guds nærvær- for som Skriften sier ”Alt det gode kommer fra Gud”. Det er ikke vanskelig å se problemet med en sånn argumentasjon, hvis det var et argument. Men det handler mer om et blikk. Et blikk på tilværelsen. Og det er kanskje heller ikke så vanskelig å se det fine med et sånt blikk. Et blikk som leter etter det gode, og dyrker det gode som guddommelig. En tro, ikke basert på utregninger, men på en fornemmelse, et instinkt.. en kjærlighet. Det er noe inni der, som forteller om en Gud. Sånn har det vært så lenge mennesker har eksistert. Noe inni der.
Når så fortellingen om Jesus spredte seg, så traff det mange fornemmende mennesker i hjerterota. Det gjør det jo fortsatt. Ordene om alt det han gjorde og alt det han sa…”Ja, sånn må det være”, svarer det dypt innefra i mange. ”Sånn er Gud”. En som bryr seg om de minste, som lukker utestengte inn, gjør hel igjen det som er ødelagt, som tilgir den som angrer, trøster den som gråter. Som byr sine skapninger å dele med hverandre; at de sterke skal bære for dem som ikke klarer, at hvert enkelt menneske skal respekteres som om de var Guds eneste barn. Dostovjeski sa det sånn: ”Jeg tror at det ikke finnes noe skjønnere, ikke noe dypere, ikke noe så tiltrekkende og sant, så modig og så fullkomment som Jesus Kristus. Ved tanken på ham blir jeg på nytt og på nytt fylt av brennende kjærlighet. Og jeg sier.. til meg selv: Hvis noen bragte meg beviset for at sannheten om vårt liv ikke er i Kristus, og hvis sannheten i virkeligheten ikke var hos Kristus, da ville jeg heller være med Jesus enn med sannheten” Han kalte det sin trosbekjennelse.. «Den er min helligdom», sa han.
Nå er det vel verken mulig å bevise det eller motbevise det. Men fornemmelsen i hjertet, den synger likevel. Og gudstro eller ikke: Den er i alle fall tro mot seg selv, den som følger hjertet sitt.
Nils Terje Andersen
Musikk Jag skulle vilja våga tro Tommy Körberg