Når jeg sitter med kaffekoppen om morgenen og ser ut, kan jeg i morgenmørket ane konturene av ei stor, livsfrisk blodbøk. Sjøl nå som den har bare greiner etter lauvfallet, er det som jeg kan kjenne livskrafta som ligger og kviler inne i treet. Den venter på lysere tider. Akkurat som meg. Den har stått i naboens hage i mange år, blodbøka. Men det var først i vår den blei synlig for meg. For inntil da var den skjult av et grantre på nabotomta.
Grantreet var slitent og sjukt og en fare for tak og trafikk om det skulle komme en storm, så her i vår kom en hogstmann. Og i løpet av noen formiddagstimer hadde denne mannen med sele og sag klatra opp og ned og tatt grener og kappa stammen gradvis. Og til slutt lå alt på bakken - klart til å bli ved og varme.
Det var da jeg fikk øye på blodbøka – og jeg blei bare stående og se dette nydelige, blodrøde treet jeg ikke hadde ant fantes, der det hadde stått skjult bak mørke grangreiner. Den ble et sterkt bilde på at noe uventa, vakkert, viktig kan komme til syne.
På ett vis er det vi driver med i kirka, når vi holder oss med vårt eget kirkeår. Det som nå går mot sin slutt på søndag. Kirkeåret har sin egen rytme, der første søndag i advent er kirkas nyttårsdag. Kirkeåret innledes altså med ei ventetid fram mot lysfesten. Da alt snur.
Og så kan det gå videre gjennom de forskjellige fasene og periodene nettopp i dette snudde, det uventa – at Gud ble, og er menneske. Jesus. Sann Gud og sant menneske. Slik vi uttrykker det i kirkas trosbekjennelse.
For Jesus spør etter det som er skjult, om ikke akkurat bak grantrær, så bak murer, gjerder, holdes nede. Spør etter det som holdes skjult, de som holdes skjult, de som holdes for de minste, som ikke regnes med – sultne, tørste, fremmede, syke, fengsla.
Jesus sier: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. Eller det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.
Jeg kjenner det i kroppen når jeg leser disse orda. Det er så konkret. Alle disse minste. Og dette minste er også i hver og en av oss. Det gjør det stort og ansvarsfullt å være medmenneske. Og å dele verden.
Siv Limstrand
Musikk: P1+ / P1: Erik Bye / Lars Lillo Stenberg - "Vesle jente"
