NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 20. april

Å krype til korset

Odd Eidner
Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde

"Å krype til korset" er et uttrykk som vi stadig hører. Jeg forbinder det med politikere som må innrømme en tabbe de har gjort. Det har dannet seg et mønster - først blånekter de, så blir de drevet fra skanse til skanse, for til slutt å legge alle kortene på bordet. Det er da de må "krype til korset".

Det er både ydmykende og flaut. Men det er ofte den eneste utveien for å legge saken død, og få mulighet til en ny start. "Å krype til korset" er et av de mange dagligdagse uttrykkene som stammer fra Bibelen. Det har noe med Jesu kors å gjøre. Hvilket kors skulle man ellers krype til? Skedsmokorset??

"Å krype til korset" handler i så måte om å gi Gud rett i at vi trenger Hans nåde og tilgivelse. Vi behøver ikke ha særlig dyp selvinnsikt for å innrømme at livet kan være vanskelig å håndtere. Det å skulle "klare seg selv" i møte med evigheten, er omtrent like smart som å være en som holder på å drukne på åpent hav, og som ikke vil bli reddet.

Arthur Arntzen har ei historie om han Karolius, en sindig og vel aktet kar fra Lofoten. Han var den eneste i bygda som ikke trodde på Gud. En dag forliste han med sjarken sin i uværet, og ble liggende og ri på kjølen i stormhavet. Heldigvis ble han berget.

Vel i land samlet naboene seg omkring ham med det brennende spørsmålet: "Sei oss no ærlig, Karolius, ropte du ikkje på Gud i nøden?" "Ropte?" svarte han Karolius, "nei, æ sporte han berre førsiktig om han ikkje kunne hjælpe mæ denne eine gongen, sia æ ikkje va av dæm som dreiv og masa på han tell stadiheit!"

Sånn kan en nordlending ordlegge seg. Vi kan godt si at han Karolius måtte krype til korset. Mange ser på det som et tegn på nederlag. Jeg ser på det som et tegn på storhet. Å bli ydmyket og se sin egen utilstrekkelighet kan føre til noe godt.

Å innrømme svakhet og skyld er et steg i riktig retning. Det som er gått i stykker, kan repareres og bli til noe nytt. En såret stolthet er mer verdt enn prisen man må betale for å holde på fasaden.

I påska måtte Jesus krype til korset, bokstavelig talt. Han måtte til og med bære korset selv. Det har vi hørt om i påske-evangeliet. Det er ei sterk fortelling om sammensvergelse og svik, om lidelse og død og oppstandelse. Karsten Isachsen sier det så treffende: "Påsken er hele livet på ei uke!"

"Å krype til korset" er ikke farlig. Det kan koste å bli såret i stoltheten. For Jesus kostet det livet. Men hans død førte til oppstandelse og nytt liv. For oss kan det bety en sunn selverkjennelse, og mulighet til et viktig oppgjør. Og for pressede politikere kan det bli en ny start bygd på ærlighet og redelighet. Det lønner seg i det lange løp!

Odd Eidner

Musikk: Oppsal skoles kirkekor - Han gikk den tunge veien