Jeg var en mester i å spare tid! Jeg løp gjennom dagene, ukene og månedene for å komme i mål med livet mitt og alt jeg hadde fylt kalenderen min med. Jeg valgte effektive og kjappe løsninger på det aller meste, og pleide som regel å stå når jeg spiste lunsj, fordi jeg hadde en ide om at da gikk det fortere. Idiotisk! For hvor ble det av den tiden jeg sparte, og hva brukte jeg den oppsparte tiden på? Jeg aner ikke!
Det er i grunnen mange av oss som sparer tid. For noen uker siden fulgte vi vår datter Frida i Trondheim. Hun er blitt student! I Trondheim var tusener av andre foreldre i samme ærend. For de av oss som kommer fra Oslo-kanten finnes det to hovedveier til Trondheim. Østerdalen, som er så kjedelig at myndighetene satte en kunstner til å dekorere noen av trærne langs veien for å skape "litt liv".
Alternativet er Dovrefjell og Ringebu, så vakkert, spektakulært og nasjonalromantisk at du nesten blir på gråten av å kjøre der. Hvilken vei velger folket hjem? Østerdalen! For da kan du nemlig spare mellom 40 og 60 minutter på reisen. Hva skal de bruke de oppsparte 40 minuttene på?
Mange av dagens pensjonister har levd et svært aktivt og hektisk liv. De har stått på for og mestre alle livets oppgaver knyttet til arbeid, familie, hus og hjem. De har anlagt en vakker hage og bygget dobbeltgarasje, uthus og arbeidsbod.
Hva gjør de når de endelig går av med pensjon og virkelig kan få tid, til å bruke det hele: selger det og flytter til en moderne leilighet med parkeringsplass i kjelleren og heis rett opp. Dobbeltgarasje og snekkerbod ble byttet i en 4 kvadratmeter lagringsbod i kjelleren. Prydhagen ble erstattet av to blomsterkasser og en potte på verandaen. Var det ikke nå, som pensjonister, dere endelig skulle bruke den oppsparte tiden på hjemmet dere har bygget sammen!? Jeg skjønner det ikke!
En mann ved navn Jesus hadde egentlig fryktelig dårlig tid. På 2-3 år skulle han utføre et oppdrag, så stort, at det skulle forandre menneskeheten for alltid. Han visste til og med om at hans tid var svært begrenset. Allikevel var han forbilledlig i å leve livet. Han sparte ikke på tiden, han levde i den. Han var tilstede for menneskene rundt seg, og han var 100% tilstede i seg selv. Han møtte enkeltmennesket med tilstedeværelse og tid. Tid til og se det mennesket han møtte.
Han levde som han lærte: lev i dag, Ikke bekymre deg for morgendagen! Jesus elsket lange måltider med god mat og god vin, for da som nå: det er gjerne rundt bordet de gode samtalene oppstår. Jesus var ikke kjent for og "forte seg". Han avviste ingen på sin vei, hverken syke, svake eller små barn som ønsket å komme til han.
Og når Jesus vet at han snart skal tortureres og dø, sørger han dypt over å måtte forlate alle sine venner på jorden. Du kan lese Jesu bønn til sin far i Johannes kapittel 17. Jeg synes denne bønnen er noe av det vakreste som finnes i hele bibelen og den inkluderer også deg og meg.
Tenkt om vi kunne klare å leve mer som Jesus. Slutte å spare på tiden, men heller bruke den og leve i den hver eneste dag. For hvor godt er det ikke å møte et menneske som er tilstede i seg selv, og tilstede for meg her og nå!? Sånn var Jesus, på tross av at han hadde historiens heftigste deadline hengende over livet sitt.
Jan Erik Larssen
Musikk: Tor Endresen - "Go rest high on that mountain"
