Apostlenes gjerninger 9, 36–42
Nylig traff jeg to konservative amerikanske pastorer – ganske sikkert et stykke til høyre for meg i det kirkelige og det amerikanske politiske landskapet. For alt hva jeg vet, hadde de stemt på Donald Trump. Men dette var også to uavhengige, modige personer.
De hadde begge bestemt seg for at de rett og slett måtte snakke med muslimene i sine respektive byer og hjelpe sine egne menigheter å komme i dialog med en gruppe mennesker som mange har veldig sterke fordommer mot. De var kort sagt åpne for at det var mye de og deres menigheter slett ikke skjønte om hva de fleste muslimer føler, tror og tenker.
Fra disse tankene fulgte både samtaler, og for den ene pastorens del, barbecue og hesteridning, på godt amerikansk vis – og enda viktigere: vennskap og godhet. De strakte ut en hånd, og det endret deres liv.
Da et familiemedlem til den ene av pastorene døde, møtte en rekke muslimske kvinner med sjal opp i begravelsen for å vise sin respekt. Pastoren i denne byen i det sydlige USA innrømmet at en del andre tilstedeværende var sjokkert, ja, sikkert skremt. "Hvem er disse menneskene? Hva har vi med dem å gjøre? Er de ikke kanskje farlige – eller terrorister?"
Men raskt skjønte alle at dette var venner som ville være tilstede og vise kjærlighet og omtanke. Og muslimene som møtte opp, som også hadde sine fordommer og tanker, fikk oppleve å bli inkludert, midt i det tjukkeste bibelbeltet. Slike hendelser endrer liv – og bygger fred.
Vi skal selvsagt ikke være naive i vår verden. Det finnes både individer og bevegelser, både religiøse og ikke-religiøse grupperinger, som er preget av fanatisme og hat. Vi må si ifra om det som er galt. Men altfor ofte plasserer vi andre mennesker inn i båser eller grupper og antar at vi vet alt om dem – og ikke minst: vi nekter å snakke med dem som synes å være veldig annerledes oss selv.
Altfor sjelden er vi nysgjerrige. Jeg har heldigvis fått lære mange muslimer å kjenne. Jeg har snakket med dem, i rike samtaler, om Josef og Abraham og Moses og Jomfru Maria – og om Jesus. Jeg har lært, og jeg har fått lov til å lære bort og fortelle om hva jeg tror på og står for, og også hva vi er uenige om.
I dagens bibeltekst, fra Apostlenes Gjerninger, det niende kapitlet, oppsøker Peter huset til en kvinne som omtales som en disippel. Historien er rik og spennende, om liv og død, men her skal jeg bare fokusere på dette ene aspektet: i en kultur der kvinner ofte var utenfor og forhåndsbestemt til bestemte oppgaver, følger Peter opp det som Jesus hadde gjort: å oppsøke, inkludere og være tilstede hos den som er på utsiden, utstøtt eller isolert. Det er også vår oppgave.
Vi lever i en tid der det nærmest er gått sport i å snakke med de verste og styggeste ord om andre mennesker. Vi finner det i sosiale medier og i kommentarer på avisers internettsider.
La oss heller utfordre fordommene, være nysgjerrige og ta sjansen på å møte hverandre ansikt til ansikt. I den andres ansikt kan det være vi finner mye som vi trenger å vite og lære – mye mer enn vi trodde.
Det er en god måte å følge Jesu eksempel på. Og kan vi ikke treffes ansikt til ansikt, la oss i det minste prøve å lytte. Da følger vi opp på godt vis et ord vi finner adskillige steder i Bibelen, nemlig at Gud gjør ikke forskjell på folk. Det må vi forsøke å unngå også.
Henrik Syse
filosof, fredsforsker, forfatter og foredragsholder
Musikk: Ingebjørg Bratland - "Kom, Jesus, lys din fred på jord"
