Det står en ung kvinne bak blondegardinene med et gråtende barn på armen. Hun ser etter mannen, der han ror ut Hesnessundet.
Du kjenner denne historien fra Grimstad, fra Napoleonskrigens dager. Folket var utarmet under britenes blokade. Så nå ror han over havet til Danmark for å kjøpe korn. Det er en barsk historie, et heltedrama, der han blir oppbragt av en britisk korvett på hjemturen og havner i britisk fangenskap. Fem år i prisonen, som Henrik Ibsen dikter. Da han kom hjem var familien død. Huset på Hesnes var overtatt av fremmede. Siden levde han ensom, som los.
Jo, vi husker historien, men glemmer gjerne høydepunktet. Da losen i eldre år berger en yacht med revnet storseil og fokk, og ser hvem som står til rors. Det er lorden fra den gang, han som under krigen beordret den fattige fisker i sjøen og deretter sendte ham i prisonen. Nå er han her med egen familie. Og hevnen er søt. Los over lord. Nå er det han, losen, som har all makt, og kan gjøre den samme ugjerning, her i tåka hvor ingen ser dem.
Men det er det losen ikke gjør. Han lar nåde gå for rett. For har ikke lordens lady et barn på sin arm? Nåden, det er den som seirer. Rettferdig er ikke nåden, men den er større enn den søte hevn.
Jeg passerte Fjære kirke engang for femten år siden. Der står en bauta med snirklete skrift. «Thærie Wiighen», i gammeldags språkform. Men han fantes jo ikke. Dette er en bauta over en litterær skikkelse.
Så blir jeg oppmerksom på noen lekende barn, der på kirkegården. De morer seg blant de døde. En gravstein er endog pyntet med fargerike ballonger. "De feirer en bursdag", får jeg vite. Jeg går fram til ungene og leser på steinen. Og alt stopper.
STINE SOFIE, står det. Død 19. mai år 2000. Baneheia, husker jeg. Hun var åtte år, voldtatt og drept med en kniv i hjertet. Ett av barna sier til meg: "Dette ville Stine Sofie likt altså!"
Død, hvor er din brodd? Den sitter i hennes mor som skapte en stiftelse til beskyttelse av barn. Hun har gjort døden til en seier for andre unger.
Imens danser ungene på Stine Sofies grav. Deres savn er snudd til en gledens fest.
Hadde Frans av Assisi vært her nå, ville han lært dem en bønn.
Herre, gjør dem til redskaper for din fred.
La dem bringe kjærlighet der hatet rår.
Hjelp dem å bringe tilgivelse der urett er begått.
Så ville han snudd seg mot dem tror jeg, og gitt et oppdrag:
Dere skal bringe lys der mørket ruger.
Bring latteren og leken og gleden dit hvor sorg og tyngsel rår.
Tomm Kristiansen
Journalist og forfatter
Musikk: Anita Skorgan - "Takk for hver dag på jorden"
