Ole var erfaren bak rattet. Når han kjørte barn og unge i Asker menighet, var det aldri noe tull. Vi kom trygt fram på smale og glatte veier i all slags føre. Som person var han en mann av få ord. Kanskje det er derfor jeg husker noen av ordene hans ennå. Som den gangen han snudde seg fra sitt førersete og sa:
Gud er god, men pass dere for djevelen. Djevelen er som en brøytebil, som brøyter altfor bredt og setter brøytestikkene langt uti grøfta. Følger du dem, kan du få deg en overraskelse.
Det slo meg at han visste hva han snakket om. Og at det betydde noe for ham å si det til oss, vi som uten bekymring lot oss føre fram til bestemmelsesstedet. Det var vennlige ord. Sagt med et alvor farget av erfaringene til en voksen. Vi skjønte hva han mente: Ikke alle veivisere er til å stole på. Ikke alle stemmer er like lure å lytte til. Leker du ved stupet, er det fort gjort å dette utfor.
Vi er for lengst blitt voksne, vi som satt i bussen til Ole. Nå må vi finne veiene selv.
Nå er det vi som sier ord og setninger som blir husket av andre, litt eller lenge. Det aller meste glemmes fort. Men noe brenner seg fast og kan dukke fram etter mange år. Slik er vi med å forme hverandres hverdager. Våre ord og våre liv setter avtrykk i medmenneskers tanker og sinn.
Et av ordene som har satt spor hos meg er noe Paulus sa til sin gode venn Timoteus:
Husk på Jesus Kristus, han som ble reist opp fra de døde.
Ja, dette vil jeg huske, og dette gir jeg gjerne videre.
Det er mandag i en ny uke og her er min utfordring:
Hva vil du at noen skal huske i morgen av det du sier i dag?
Finn det ut og si det til en som betyr noe for deg.
Som Ole i bussen. Som Paulus til sin venn Timoteus.
Dag Aakre
Musikk Ditt ord Oslo Gospel Choir