Dyp, dyp takknemlighet. Det følte hun. Hun satt i stolen sin ved kjøkkenvinduet og så tilbake på et langt liv. Det vil si, hun så mest ut av vinduet. Og hun frydet seg over det hun så: Sommeren! Irrgrønn stod hagen. Plenene struttet. De vokste så raskt at det var arbeid til alle de tre barnebarna hennes som nå var store nok til å bruke den nye gressklipperen.
Bøkehekken hadde kastet de vintersprø, kaffefargede, krøllete bladene, og nå rusket vinden i hekken så de unge, friske, lysegrønne bladene blafret i vinden og sendte solstrålene videre som en dusj av lys. Hun fulgte lyset med øynene, og se, der, på bakken lå en smokk. Oldebarnet hennes måtte ha mistet den i går. Da alle sammen kom for å feire hennes åttiårs-dag.
De hadde lagt den lille, nyfødte skapningen i armene hennes, og hennes åtti år gamle kropp hadde umiddelbart gjennomgått en forvandling: Hun kjente seg ung igjen. Som da hun som tyveåring fødte sitt første barn.
I løpet av sekunder gjenopplevde hun angsten, smerten, tårene, den avsindige følelsen av å revne, og så: en foss av lykke! Et lite nurk ble lagt på hennes bryst, og gjennom øyne fylt av tårer, så hun: En velskapt, frisk liten jente. Med sort hår og med sammenknepne øyne og det vakreste lille ansikt hun noensinne hadde sett. Og duften! Duften av spedbarn.
Hun snuste på den lille. Og igjen ble hun ført tilbake til lykkelige stunder i livet. Hun kjente smaken av solmodne jordbær i munnen. Hun følte det svale havet glid langs kroppen, der hun gled i lange svømmetak ut fra brygga. Hun husket late, lange søndagsmorgener, der barna fylte dobbeltsengen og det knapt var plass til henne og hennes mann. Hun husket hvordan det var å sitte på mammas fang, og bli overøst med godhet og kjærlighet.
Herren er min hyrde. Jeg mangler ikke noe.
Sjelden hadde Bibelen bedre satt ord på hennes livsfølelse. Først nå, åtti år gammel, forstod hun hva disse ordene betød. Når alt det mellom ble hvisket bort, og ble skjult i en velsignet glemsel, forsto hun Davids sang, og hun mumlet stille ut i det tomme kjøkkenet:
Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann, der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv.
Takk. Takk, gode Gud, sukket den gamle damen.
Kari Mangrud Alvsvåg
Musikk: Det Norske Jentekor og Tord Gustavsen – "No stig vår song"
