NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 12. august

Pilegrim

Siv Limstrand
Foto: Cathrine Dillner Hagen

Den ligger foran meg, vegen jeg skal gå de nærmeste dagene. Eller vegene, eller var det helst stier. Godt merka stier. Som noen har gått før. Som noen har tatt bryet med å merke. For at jeg ikke skal gå meg vill, men finne fram, finne tilbake også finne heim.

Jeg snører skoa, sjekker sekken, ser etter at det jeg trenger for dagens vandring er der: kartet, matpakka, termosen, koppen til å drikke fra bekken av. Denne trekoppen laga av ei rikule, som alltid henger utpå sekken når jeg går tur. Den har navnet mitt sirlig svidd inn. Jeg holder den i handa, og kjenner at både den og jeg veit hvordan vatn fra en fjellbekk smaker. Som velsignelse.

Jeg kan kjenne hvordan forventninga stiger i meg, der jeg sitter på trammen. Ser inn i den stille fjellskogen. Kan ane noe om hva dagen kan gi av opplevelser og erkjennelser. Kanskje møter; hyggelige, spontane samtaler med andre vandrere. Utveksle synspunkt på vær og føre. Et tips om et fint utkikkspunkt, et sted å stoppe opp.

Og i det jeg setter foten ut på stien søkker det i meg igjen, denne store, stille gleda over at dette er mulig. Jeg kan faktisk bare ta på meg skoa og gå. Jeg kan kjenne meg trygg. Jeg kan kjenne meg fri. Noen har gått før her, har merka for meg. Jeg kan kjenne meg ivaretatt av mennesker jeg aldri har møtt. Men som har gjort klar en sti. Føttene mine kan bare følge den, og jeg kommer fram.

Og mens jeg går, klarner tankene, noe stiger opp i meg, noe synker. Jeg tenker på medvandrerne i livet mitt. De som går ved sida mi. De jeg takker for. De jeg teller som mine velsignelser.

Og jeg tenker meg heilt fram til Jesus, eller tilbake. Og alle de han var ute og gikk med. Vandra sammen med, møtte på veien, hjalp på veien. Alt som skjedde mens han var underveis. Det var der det gjerne skjedde, på veien. Under, folk som fikk mat, folk som fikk ei hand, folk som blei friske, folk som fikk ensomheta si brutt, blei del av flokken.

Og det på stier ikke veldig ulike de jeg går. Ganske øde og steinete. Og kanskje den viktigste vandringa, da Jesus slo seg sammen med de to disiplene på veien til Emmaus. Dette var etter at han var både død og begravd. Og disiplene gikk og snakka om alt det som var skjedd. Jesus var plutselig der, ved sida deres - men de kjente han ikke igjen. Ikke før han satt til bords med dem om kvelden og delte brødet mellom dem.

Og jeg tenker på om noen vil komme opp ved sida mi, og slå følge med meg. Så kan vi dele stunda på vegen. Som vandrere, pilegrimer. Underveis.

Siv Limstrand

Musikk: Odd Nordstoga - "Min veg"