I Johannes-evangeliet, i det 4. kapittel, står det en vakker fortelling om Guds møte med mennesket, i historien om Jesus som møter den samaritanske kvinnen ved brønnen. Der slukker både Gud og menneske sin tørste. De drikker av hverandres kilder. «Gi meg vann», sier Jesus. Han tørster. Gud tørster. Går det an? Jeg vet ikke. Men Jesus tørstet. Og da han ba om vann, var det en måte å be om vennskap på. Hun var samaritaner, fordømt av jødene. I tillegg var hun ensom, fordømt av sine egne. Men Gudesønnen søkte hennes blikk, hennes nærvær…og alle som har lengtet etter noens blikk, ser hvor radikalt dette er. Kan det være sånn? At Gud faller sånn for noe av det skapte? «Gi meg å drikke», sier Gudesønnen. Og så skjer det et møte der ved brønnen som er helt magisk å lese om, hvis man leser det sakte. Hun som har vært så isolert og nedbøyd reiser seg fri og stolt og løper tilbake til samfunnet med myndig stemme og gir av sitt eget. Det er en fortelling å bli glad av. Men enda bedre er det at gudesønnen, som har sendt disiplene til byen for å kjøpe mat og drikke, er utørst og mett da de kommer tilbake. For det var dette han tørstet etter, denne kilden, dette blikket fra et menneske. Og det fikk han der ved brønnen, der slukket han tørsten.
Men også vi drikker. Som spebarn drikker vi av foreldrenes blikk. Og etter hvert av manges blikk. Å møte blikket til noen som elsker er nesten som om å bli skapt igjen. Å møte blikket til noen som hater eller fordømmer, er som et slag i ansiktet, -men selv det er bedre enn ikke å bli sett. Å ikke bli sett, er som å tørke inn. Som nesten ikke å finnes. Og det kan hende vår verden lider av blikkunderskudd. Det gjøres fenomenalt mye for å få oppmerksomhet. Så mye at mange mister seg selv i kampen om det blikket som slukker tørsten.
Men det finnes en gammel brønn, hvor vannet etter sigende er forfriskende godt. Det er i blikket til Gudesønnen. Det ser hvem du er, hva du er og hva du har. Og det finner glede i akkurat det.
Husk, husk at du er
en hvile for Hans øyne
som skapte deg Adam husk
at da han fylte dette støv
med åndens avlende tropehav
da Herren gav deg del med seg
og sitt eget var Han dømt til
denne kjærlighet til sitt eget
For hvem elsker ikke livet avlet
ved det navnløse også den navnløse
elsker sine egne og gav den første
navnet Jesus Kristus husk at du er
en hvile for hans øye du barn av Gud
La lovsang erobre den jord du trår på
Arnold Eidslott
Nils Terje Andersen
Musikk Et sted å feste blikket Anne Grete Preus