Åh, er det jeg som må ta av frokostbordet igjen? Jeg stapper pålegget inn i kjøleskapet og irriterer meg over at det er uorden og alt for fullt. Og når jeg skal sette tallerkener og glass inn i oppvaskmaskinen oppdager jeg at det er det rent og ingen har tømt den. Uff, jeg har ikke tid til å tømme den nå og oppvasken blir stående på benken. Smuler på bordet og på gulvet, rot, rot, rot og dårlig tid.
Dette er en helt vanlig morgen.
Det er sjelden jeg tenker; å, så heldig jeg er som har mat på bordet, masse forskjellig pålegg, brød. En stol å sitte på, et bord å spise ved, tallerkener, glass, kopper – og til og med en oppvaskmaskin som gjør at jeg slipper å vaske opp. Hvilken overflod, hvilken luksus!
Etter en ukes telttur i sommer med hele familien var jeg takknemlig for disse tingene. Særlig for oppvaskmaskinen og kjøleskapet. Men det gikk bare et par-tre dager før jeg igjen begynte å irritere meg over at ingen andre i familien tar ansvar med å tømme oppvaskmaskinen.
Det er mange ting jeg tar for gitt i hverdagen. Jeg er ekstremt bortskjemt, rett og slett.
Av og til lurer jeg på om vi skal tatt med hele Norge på en studiereise til sør-Sudan eller til en flyktningeleir i Libanon for eksempel.
Tenk hva det kunne gjort med landet vårt hvis vi alle sammen samtidig fikk se og oppleve nød på nært hold. Hva om vi kunne delt telt og matkø med flyktninger i en ukes tid. Tenk hva den erfaringen kunne gjort med oss som folk og nasjon? Jeg tipper at mediebildet ville sett ganske annerledes ut etter en slik uke, men en spnn nasjonal studietur ville selvsagt vært umulig.
Og kanskje ville det blitt som med min sommerlige telttur. Etter en stund blekner inntrykkene – og takknemligheten likeså.
Likevel tror jeg at det går an å øve se gi takknemlighet, jeg har hørt om folk som har fått det til. Hver kveld tenker de gjennom dagen og stopper ved det de er spesielt takknemlig for. Jeg tror at takknemlighet gir overskudd, jeg tror det gjør oss til rausere personer.
I sitt brev til kolosserne skriver Paulus; vær takknemlige! Det er et underlig påbud. For hvordan kan man kreve at noen skal være takknemlige? Takknemlighet må jo komme frivillig, det må vokse fram uten tvang, hvis ikke er det ikke takknemlighet.
Av og til sier jeg til barna mine; "Nå synes jeg dere skal være litt mer takknemlige!" Jeg vet at det ikke kan tvinges fram. Samtidig tenker jeg at vi kan oppfordres til takknemlighet. Vi kan utfordres til å tenke etter – "Hva kan jeg være takknemlig denne morgenen?
Silje Kivle Andreassen
Musikk: Mac Davies - "Stop and smell the roses"
