Teksten er hentet fra Luk. 24, 36 – 43.
Vi lever i etterdønningen etter påska. Alltid gjør vi det. For vi bærer med oss håpet om at livet skal overvinne døden. For vi er glad i livet, og synes at det nesten er ufattelig at det ikke skal være der for alltid. Men slik er det altså ikke. Derfor fester vi håp til at det er noe i at Jesus Kristus stod opp fra det døde påskemorgen.
Gud har en annen plan enn det vi ser rundt oss. For det ser jo ut som om døden alltid går av med seieren. En etter en blir vi innhentet av den. Men vi ser og hver dag at livet er sterkere enn døden. For hvor ofte kan vi ikke si at i et møte med et medmenneske kom livet og livsmotet tilbake til meg. Det var en som forløste noe i meg av godhet og glede, - eller du var en som fikk en til å bli glad, fordi du møtte din neste med åpenhet og tillit.
Hver dag er det små oppstandelser i livet vårt. I glimt ser vi at livet seirer over døden. Vi går oppreist videre etter et møte med et medmenneske. Jeg tror Gud vil si oss noe gjennom denne måten å oppleve livet på. Ikke tro at døden har det siste ord. Stå i mot. Kjemp sammen med meg for livet.
For vi opplever og at døden kan være det sterkeste i hverdagen, døden forstått som når et menneske tar livsmotet fra oss. Det er å stjele liv fra en annen når du møter en annen med et urettferdig skarpt ord, spiss bemerkning, et drepende blikk, kald skulder, likegyldighet og arroganse som gjør en annen liten og ubetydelig.
Tvilen på at livet og kjærligheten er det sterkeste kjemper stadig mot troen på at det er kjærligheten som blir stående når alt annet faller sammen. Det skal ikke mye til før vi bruker makt mot vårt medmenneske framfor å vente på, vise ømhet og forståelse for den andre.
Kristi oppstandelse fra de døde er Guds tegn på at døden er overvunnet. Uten Kristus ingen seier over døden. De første vitnene til oppstandelsen, disiplene, tvilte. De visste ikke hva de skulle tro om alle ryktene som gikk om at Jesus levde.
Plutselig stod han der midt mellom dem, fortelles det i Lukas evangeliets 24 kap. De ble redde. Og han sier:” Hvorfor er dere grepet av angst, hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Så viser han dem sine hender og føtter, med merker etter korsnaglene.
En Gud med tydelige merker etter døden. Men døden måtte gi slipp på ham. Det må en Gud til for at døden ikke skal få det siste ord.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Nordstrand kirkekor i salmen ”Døden må vike for gudsrikets krefter”.
