Teksten er hentet fra Luk. 22, 14-20.
God morgen!
Kunne Jesus kjenne seg ensom noen gang? Hadde han lengsler, sånn som oss? Hadde han drømmer?
Det er ikke så lett å holde sammen menneskelighet og guddommelighet, å være sant menneske og sann gud. Og for oss som skal vandre i hans fotspor, være etterfølgere (på så forskjellig vis), kan bildet bli mye gud og lite menneske – vi vil jo ha en å se opp til, en som er ren, er tro, heilt til minste trevl, heilt inn i døden. Men snakker vi sant menneske, så måtte det også være usikkerhet, sorg, sinne, lengsler og drømmer.
Kanskje tar dagens tekst fram noen av disse sidene ved Jesus - Lukas skriver om det siste måltidet på denne måten:
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Jesus hadde lengtet inderlig etter å spise påskemåltidet sammen med disiplene før han skulle lide. Det var hans egen lengsel, etter fellesskap, etter å dele et siste måltid før det hele var slutt, han skulle gå døden i møte.
Han visste det. Men der i lengselen, kunne Jesus ane eller drømme om at nesten to tusen år seinere, nesten over hele kloden, daglig, skulle ordene hans lyde – og idet de lyder, skapes et nytt fellesskap av lengtende mennesker?
Det kan hende at det ville være en drøm utenfor enhver forstand, selv for Menneskesønnen, sann Gud og sant menneske. Men jeg tenker at det viste seg å være stor bærekraft i Jesu lengsel etter å dele bordsetet.
Han ga oss ikke bare nattverden som styrke- og trosmåltid – men han gav oss heile historia vi kan bli del av, en stor drøm om ei anna virkelighet midt i vår egen – om gudsriket som bryter ut mellom oss når brødet og vinen deles, når rygger rettes, når tillitt vekkes, når vi rekker ut ei hand og i det våger å ta imot, ikke bare gi.
Jesu lengsler og drømmer bærer vi videre – og vi bæres.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Erik Bye synge sin egen tekst ”Drøm”.
