Overgangen fra midnattssol til middagsmørke går fort, som et teppe som legger seg over oss i løpet av noen få uker. Hvordan kan noen bo her? Hvordan kan vi finne på å overvintre – her kor ingen skulle tru at nokon kunne bu?
De fleste av oss som bor her oppe i nord, i isødet, opplever mørketiden som en god tid. Da er det mer ro over liv og samfunn, da er det mange gode møter i hjem og på utesteder. Den gode samtale i polarnatten. Men det er også en tid hvor noen sliter, noen har problemer med å sove, og noen synker sammen i ensomhet. Det er ikke noe problem å være alene, men det er vondt å være ensom. Vi som bor her, er avhengig av hverandre. Vi er avhengig av fellesskapet. Der ligger hemmeligheten på hvorfor vi trives.
Avstanden mellom menneskene her i nord er ikke så stor. Det kan være tøffere å være alene i en stor by. Det er det mange som kjenner på! Ensomhet er en av de største lidelser vi har. Den kan ramme oss både som gamle og som unge,
enten vi er friske eller syke. Det er viktig å se hverandre, selv når mørket og vinteren har lagt seg.
Selv i mørket er det lys! Det skal bare en stjerne til, en liten bit av månen eller nordlys på himmelen. Jeg snakket for litt siden med en av fangsmennene som bor på en hytte for seg selv. I vintermørket drar han alene ut for å sjekke revefellene. Ofte bruker han ikke hodelykta. Han ser bedre konturene i landskapet uten lykta. Snøen skinner opp i det lille lysskinnet fra himmelen. Selv i mørket er det lys!
Det er ikke svart. Det er bare mørke. Det er ikke noe å være redd. Det er lys i mørket! Gud er tilstede! Svalbard er ikke noe gudsforlatt sted. Det finnes ikke noe sted som er gudsforlatt. Gud er midt iblant oss – med sitt lys. Med sitt håp. Gud ser deg enten du er sammen med noen, er alene, eller ensom! Guds Ånd er tilstede midt blant oss.
Slik står det skrevet på første side i vår Bibel: - Jorden var øde og tom, og mørket lå over havdypet. Men Guds Ånd svevde over vannet. Da sa Gud: ”Det blir lys!” Og det ble lys.
Det er slik jeg tenker når folk kommer frem til nattverdbordet i Svalbard Kirke, for første gang eller som gammel god vane. Eller når folk tenner lys i håp og bønn. Guds Ånd svever fremdeles over fjell, hav og is i nord, slik Gud også er tilstede i kirker, bygder, by og hjem også i sør.