Jeg møter ofte spørsmålet ”Hva er det egentlig å tro på Gud?”
Noen får hjelp til å tro av kirken. Men mange klager på kirken, og synes den gjør det vanskelig å tro.
Noen har møtt prester som de liker, og snakker godt om. Andre fremfører klager på prester som var kalde og ikke ga kontakt og verken så eller hørte.
Det er noen som har bestemt seg for at de vil bli kristne den dagen presten preker godt nok. Det er ikke sikkert at den dagen kommer.
Men hvis vi skal skjære gjennom gode og dårlige prekener, varme og kalde kirkeopplevelser, og flinke eller avmålte prester, så kommer vi inn til kjernespørsmålet:
Hva er det egentlig å tro på Gud?
Det er sagt at en filosofi er ikke ansvarlig for de som tror på den. Noen tror på Gud på grunn av kirken og teologien. Men det går også an å tro på Gud på tross av kirken og teologien.
Når mennesker blir spurt om å si et annet ord enn tro for hva tro er, så lander de fleste på: tillit. Ikke minst i den katolske kirke.
Det er om å gjøre å ha tillit til Gud og til Guds ord. Sånn er det ikke for meg. Ikke i det hele tatt. Jeg har liten eller ingen tillit til Gud og til Guds ord.
Hvis min tro skulle være laget av min egen tillit, ville det hele vært hjemmelaget og menneskeskapt og ikke tåle de første stormkastene.
Nei, tillit er ikke det riktige uttrykk for hva jeg opplever som tro.
Men etter alle disse årene som kristen, som prest, som forkynner, etter alle disse årene med sjeldne øyeblikk av klarhet og åndsfylte stunder med lys og kraft, så kan jeg si at å gå gjennom livet sammen med Jesus har skapt i meg en lojalitet som er mitt hjertes gjensvar til det gode budskap i den gode boken fra den gode Gud og den gode frelser.
Selv på slitne dager, hvor intet står fast og alt skrangler og rister, så er det født i meg en lojalitet mot Jesus og hans ord, hans ånd, hans kraft, hans autoritet, som bærer.
Når to mennesker har elsket hverandre og levet sammen et helt liv, så kan den ene falme før den andre og miste både tankekraft og legemlig helse.
Man er ikke lenger verken ung eller frisk eller attraktiv.
Uendelig vakkert er det nettopp da å se hvordan kjærligheten fortsetter, og ytrer seg nettopp i viljen til å bli værende hos den elskede som nå er blitt en pleietrengende.
Kjærligheten har frembragt en lojalitet som gjør at mennesker kan elske hverandre og være gode mot hverandre der hvor andre ikke lenger ser verken skjønnhet eller gjensidig glede og nytte.
Vi elsker ofte det som er vakkert, rent og fint, det som er verd å elske, det som er elskverdig.
Les om Jesus i de fire evangelier, og se hvordan han systematisk elsket det ødelagte, det stygge, det som var tråkket på, mennesker som hadde tapt sin selvrespekt, de onde, de vanskelige.
Jesus elsket ikke de som fortjente hans kjærlighet, men de som behøvde hans kjærlighet. Han satte alltid større krav til den som elsket, enn til dem som ble elsket.
Jeg har aldri i mitt liv vært utenfor hans kjærlighets rekkevidde. Den følger meg når jeg er sterk og den følger meg når jeg er svak. Og den omslutter meg når jeg til sist bare er en håndfull støv og aske.
Troen i mitt liv kommer fra Jesus, fra hans ord, som jeg både hører og ser. Og fra meg kommer en liten takknemlighetens strøm tilbake. Jeg er lojal mot Jesus.
Korset vil jeg ikke svikte!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sondre Bratland i salmen ”Korset vil jeg aldri svike.”
