Dagene ble avsluttet med kveldssamling i kapellet. Noen holdt andakt, vi sang, vi ba og tente lys. For mange var dette høydepunktet på dagen. Å samles til bønn, sang og stillhet. Å dele bekymringer, sorger og gleder, tro, tvil og håp.
Det er sjelden jeg opplever så inderlige og frie bønner som når jeg er sammen med menighetens ungdomsfellesskap. Så mange av ungdommene har en helt naturlig forventning til at Gud er del av deres livsalvor. Og de viser tillit til at det kristne fellesskapet er sterkt nok til å romme all deres takk og all deres nød.
Av og til når jeg ber – eller når jeg kommer på at det er lenge siden jeg har bedt til Gud – så undrer jeg meg over om det virkelig er mulig å påvirke Gud med bønn. Bibelen forteller jo om at Gud har forandret mening eller angret seg, så jeg tenker at han ikke er upåvirkelig. Men samtidig vet jeg om folk som har bedt og bedt uten å få de svarene de ønsker seg.
Jeg har vel for lengst slått meg til ro med at jeg ikke finner et klart svar på hvordan bønn virker, men at det uansett er en naturlig del av det å tro på Gud og ønske å ha et forhold til han.
Og det er sterkt å kjenne at eldgamle bønner har ord som jeg kan gjøre til mine flere tusen år etter at de ble uttalt for første gang. Jeg ber med ord fra salme 86:
3 Vær nådig mot meg, Herre,
for jeg roper hele dagen til deg.
4 Gjør din tjener inderlig glad!
Herre, jeg løfter min sjel til deg.
5 For du er god og tilgir gjerne;
Herre, du er rik på miskunn
mot alle som påkaller deg.
6 Herre, vend øret til min bønn,
lytt til meg når jeg trygler og ber!
7 Jeg roper til deg på nødens dag,
for du vil bønnhøre meg.
Slik som troen deles og arves fra generasjon til generasjon, slik arves også tradisjonen med å be. Selv om ungdommenes ord og bønner skiller seg fra det som høres når de eldre i menigheten samles i bønn. Poenget er at stafettpinnen overgis og at stadig nye generasjoner oppdager at det er mulig å tro på og snakke med Gud.
