Teksten er hentet fra Apg. 16, 6–10.
For en del år tilbake var jeg på en kristen konferanse i London. Det var Alpha – det fantastiske kurskonseptet som har hjulpet mange også i Norge til å forstå kristentroens grunnsannheter – som stod i fokus. Med på konferansen var utsendinger fra mange land, og det ble noen inspirerende og gode dager. Vi lærte mye om det redskapet som vi hadde felles, men mer enn noe annet ble vi nok inspirert av å dele erfaringer med hverandre og snakke om hva troen betydde i våre egne liv og respektive hjemland.
Midt i denne store og fargerike forsamlingen dukket det opp en målretta søramerikaner. ”Om det var noen fra Norge der?” Jo da, noen visste at det var noen nordmenn til stede, og han fant oss, den lille gruppa fra dette lille landet langt nord. I det han fikk se oss, heiv han seg om halsen på den av oss som stod nærmest og nesten ropte: ”Takk skal dere ha” på et språk som ikke var vårt, men som vi forstod såpass av.
”Takk for hva?” tenkte vi, men vi rakk ikke å spørre før han forklarte – denne gang på et litt stotrende engelsk: ”Min bestefar kom til tro på Jesus fordi norske misjonærer kom til mitt hjemland. Jeg er så takknemlig for det norsk misjon har betydd for mitt land og min familie.”
Vi kjente oss litt ydmyke der vi stod; At vi skulle få ære for dette, var jo i meste laget…
Jeg har tenkt på denne karen med jevne mellomrom etterpå. Fordi møtet med ham ga meg noen perspektiver jeg har tatt med meg seinere gjennom mange debatter om norsk misjon: Tenk hva norsk misjon har betydd for mange i vår store verden… Dessuten er vi selv et land som fikk troen på nesten tilsvarende måte.
Vi kan lese om det i dagens tekst:
”Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedonier som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.”
Slik kom evangeliet til Europa. Paulus fikk et kall til å bryte opp og ”komme over” og hjelpe europeerne med å finne veien til Gud. Mange år seinere fikk vårt eget land del i de gode nyhetene. Og slik har stafettpinnen gått fra menneske til menneske og fra nasjon til nasjon gjennom generasjoner.
”Takk for at hva norsk misjon har betydd for mitt land om min familie”, sa den strålende søramerikaneren vi møtte. Da jeg fikk summa meg, kjente jeg at han og jeg er i samme båt: ”Takk, Gud, for at du sendte Paulus over til Europa. Takk for at du sendte dine tjenere hit til det forblåste nord. Og takk for at du hjalp meg å finne veien til en kristen ungdomsklubb da jeg var femten…”
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sigvart Dagsland synge ”Jeg er i Herrens hender”.
