Jeg gikk ut av barneskolen i 1957. Siste skoledag var like før St. Hans.
Vi gikk ut i skolegården, der sto fotografen og noen benker. Vi stilte oss tre rader i høyden, med læreren på en stol foran.
Klassebildet.
Jeg har hatt det stående i vinduskarmen i alle år. Jeg husker navnet på alle sammen. Jeg har klart å følge med gjennom livet på hvordan det har gått med de fleste av dem.
Vi hadde korte bukser, og brune, tykke speidersko. Ansiktene våre lyste av glede og sommerlys.
Ferdig med skolen, livet lå for våre føtter. Fulle av forventning var vi, til alt godt som skulle skje. Det slo meg aldri den gang at livet kunne bli vanskelig.
Ungdommen, sunnheten, livsappetitten og fremtiden var jo på vårt parti. Jeg leste en artikkel en gang, forfatteren var psykolog, og han skrev:
”Se på et hvilket som helst klassebilde fra en hvilken som helst skole, og vit at alt som kan skje i livet, av godt og vondt, vil sannsynligvis ramme en eller flere av hver enkelt på bildet.”
Han skrev:
”Statistisk sett vil kanskje en komme i fengsel, en vil dø tidlig, en vil bli påjkørt i trafikken, 40 prosent vil bli skilt, noen vil få fryktelige sykdommer, noen vil gå konkurs, noen vil bli mentalt syke, noen vil bli arbeidsuføre, noen vil få barn, noen mange, noen ingen. Folk vil utvikle ulike seksuelle legninger, noen vil oppleve livet som en fest, noen vil gå fra smerte til smerte og fra vondt til verre.”
Klassebildet mitt er gammelt nå. Vi har 50 års jubileum til sommeren. Og når vi ser tilbake, så ser vi at det meste som kan tenkes å skje, har skjedd.
Men jeg holder fast på ordet fra Bibelen:
”Alle mine dager er i din hånd.”
Å leve livet sitt sammen med Jesus gir ikke fravær av lidelse. Men et nærvær i lidelsen.
Uansett hva som skjer med meg, av glede og sorg, så er Jesus nærmere enn gleden og nærmere enn sorgen. Jeg har valgt å leve mitt liv i Jesu navn.
Det er ham jeg går til når jeg er i dypet. Og det er hans nærvær jeg søker, på gledens tinder. Slik lever jeg livet, til mine tilmålte timer renner ut.
”Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn Du våker til natten ender.
Når morgenen stiger jeg er i havn Og fedrelandet gjenkjenner.
Da kysser jeg med unevnelig fryd De naglemerkede hender.”
(Fra salmen En dalende dag)
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører ”Barnatro” bli sunget av Lapp-Lisa.
