Vi har en kultur i Norge hvor vi alltid finner årsaken til alle våre følelser i andres adferd.
Har du tenkt over det?
Når du blir irritert, for eksempel, kan du helt sikkert vise til at noen andre har sagt eller gjort noe irriterende.
Jeg traff en mann forleden, som sa at ”skal jeg noen sinne få det godt, så må folk skjerpe seg”.
Men jeg kan jo bare bli irritert hvis folk sier noe irriterende på et område hvor jeg er irritabel. Mange har ikke greie på sin egen irritabilitet.
Men inni deg har du hjerte, lunge, lever og nyrer. Og din irritabilitet. Den har du brukt hele livet på å bygge opp. Den reflekterer hva som har skjedd i livet ditt, og hvordan du har taklet det.
For meg er et menneske først voksent når et menneske har god greie på sin egen irritabilitet, kjenner den og eier den.
Når folk er irriterte og sinte, skylder de alltid på omgivelsene – på kolleger, kunder og på sjefen.
Men hvordan du har det fra time til time, avhenger mye mer av hvilken tilstand du er i, enn hvilken situasjon du opplever. Hvis tilstanden din er god, kan du tåle allverdens av motgang og misforståelser, og bevare ditt gode humør.
Men hvis tilstanden din er dårlig, hvis du for eksempel har brukt opp de krefter du har og for tiden bruker krefter du ikke har, så skal det lite til før du tørner sur og skjeller ut folk rundt deg.
Med årene har ett spørsmål blitt et kjernespørsmål og det viktigste for meg:
Hva har jeg innerst i hjertet? Helt innerst, der hvor ingen andre mennesker har adgang, i mine hemmeligheters dyp?
Der har jeg i mange år hatt mine svakheter og mine nederlag. De har fått all den anonymitet og all den plass de har ønsket seg. Og de har lovet meg ikke å avsløre meg.
Jeg har vært lojal mot mye her i livet, mot mor og far og Gud og evangeliet og kirken og fedrelandet og nogenlunde alminnelige dannelse.
Men jeg har aldri vært så lojal, så dypt og så lenge, med noen, som mine svakheter og nederlag.
Men noen ganger har jeg sviktet mine svakheter og nederlag, og dratt opp rullegardinene og åpnet dører og latt lys og luft flomme inn. Og da har det skjulte forlatt sitt mørke og rømt, med skrik og leven. Og jeg har fått mitt liv tilbake, og mine innerste rom til rådighet.
Innerst i hjertet vil jeg helst ha de menneskene jeg er glad i.
Er vi fra hverandre fysisk, kan jeg besøke dem mange ganger om dagen i mitt hjertes innerste rom. For der lever de, i tanker, drømmer, minner og bønner.
Hvem som står meg nærmest, kan veksle gjennom livet. Men hele livet ønsker jeg å ha en i mitt hjertes innerste rom, alene eller sammen med dem jeg er glad i.
Og det er Jesus. Han holder alle trådene i mitt liv sammen. Han er den dypeste sammenheng.
”Du som har deg selv meg givet La i deg meg elske livet Så for deg kun hjertet banker Så kun du i mine tanker Er den dype sammenheng.”
(Fra salmen Hill deg, Frelser og forsoner.)
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører gruppa Hymnos synge ”Navnet over alle navn er Jesus”.
