Det er noen mennesker som tør å stille spørsmål. De er viktige.
Tomas var en slik kar.
Jesus holdt sin avskjedstale til vennene sine – uten at de forstod at det var det det var. ”Jeg går bort og vil gjøre i stand et sted for dere, sa Jesus. Og når jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Det er da Tomas rekker opp hånden og stiller det spørsmålet som sikkert alle lurer på, men som ingen tør å spørre om:
Tomas sier til ham: «Unnskyld, men vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?»
Velsigne deg, Tomas, for at du stilte akkurat det spørsmålet.
For da svarte Jesus de ordene som så mange har lært utenat, og som rommer så mye: Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.
De første kristne fikk tilnavnet ”de som tilhører veien”. Det var kanskje fordi Jesus kalte seg selv for Veien. Jeg er glad for at Jesus ikke sa: ”Jeg er Målet for veien”. Hvis Han hadde vært målet for veien og vandringen, kunne vi ledes til å tro at vi må skynde oss gjennom livet for å nå fram til målet – himmelen.
At livet bare er et nødvendig onde for å komme fram til målet. Nei, Jesus kalte seg for selve Veien. Han er sammen med oss på vandringen.
Denne uka har vi snakket om livet og troen som ei vandring, der vi stadig oppdager nye landskap. Livet er en slags påskelabyrint, der vi stadig kommer til nye steder, og der vi må hjelpe hverandre til å finne fram. Og det som skjedde i påska gir lys på veien, særlig når vi famler i skodda.
I dag vil jeg takke han Tomas for at han våget å stille akkurat det spørsmålet. Og så vil jeg takke Jesus for at Han går sammen med oss på vår vei gjennom livet.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Rune Larsen synge salmen ”Du som veien er og livet”.
