Teksten er hentet fra Åp. 2,18–29.
For noen år siden lånte mannen min og jeg en combicamp og dro på tur. Riktig hyggelig. Men ei natt ble det et forferdelig uvær. Jeg har et godt sovehjerte og merka lite til det som skjedde, men mannen min ble liggende våken og betrakte været gjennom den såkalte glassruta i combicampen.
Plutselig kom det et partytelt farende gjennom lufta, og da stod han opp for å sjekke forholdene. Da han kom ut, ble han møtt av et komisk syn.
For der uten på campingplassen var det hektisk aktivitet av mannfolk i bare trusa – noen med paraply i handa – som drev og bardunerte – for livet. ”Bardunering, det er sånt jeg gjør på forhånd, før uværet kommer” erklærte den praktikeren jeg er gift med da han fortalte om episoden morgenen etter. Han hadde bare sjekket at alt var i orden, han…
Det er ikke alt i livet som kan forberedes. Men alt er heller ikke overlatt til tilfeldighetene. En av de tingene vi vet med sikkerhet, er at ”uvær” av ulik type vil ramme oss… Det kan vi ikke gjøre noe med… Men vi kan ”bardunere” på forhånd. Vi kan gjøre noen grep slik at uværet ikke får alt til å rase sammen… Knytte oss til noe som kan gi oss trygghet. Vi kan velge noen verdier – og vi kan velge et fokus.
”Hold fast på det dere har” sier Mesteren selv i det som er dagens tekst. Jeg hører: ”Sørg for å bardunere!” Og hva er da det vi angivelig skal ha å trygge oss med? Menigheten dagens tekst ble skrevet til, hadde utholdenhet og tro, kan vi lese. Og det er dette de bes holde fast på – gjennom et mangslungent uvær som truer med å få dem helt ut av kurs.
Ei venninne av meg har opplevd flere uvær i livet enn de fleste. At hun fremdeles står støtt på den måten at hun lever et godt liv, der hun klarer å glede seg over de gode tingene midt i det som er vanskelig, vil nok mange tilskrive at hun som person er meget sterk i seg selv.
Sannheten er nok at hun ikke er mer enn normalt robust – men hun har ”bardunert” på forhånd. Mens sola enda skinte gjorde hun et valg om å se på Gud som kilden til alt det hun trengte for å leve et godt liv. Da uværsskyene begynte å sige innover livet, holdt hun utholdene fast på at Gud finnes midt i alt som er vanskelig. Stormen kom ikke fordi Gud forlot henne.
Nei, han er der – midt i uværet. Det holder hun fast på: Troen på at Gud er god. Troen på at siste ord er ikke sagt. Og hver eneste dag erklærer hun at gjennom denne dagen vil hun holde seg nær til ham…
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Odd Nordstoga og Nordstrand Kirkekor synge ”Tårnhøye bølger går”.
