Jeg sto i kø ved kassen i en matvarebutikk, men ble nysgjerrig og tok den likevel. Dårlig forbindelse var det, men budskapet var helt klart. En mann som presenterte seg og sa: ”Ja, du kjenner ikke meg, jeg ringer fra Spania, men jeg har hørt andakten på radioen denne uken, og jeg vil bare takke deg fordi du ber Fader Vår på gamlemåten. Det var sånn jeg lærte det på skolen, og det er liksom det som er hjertespråket. Tusen takk og ha det bra.” Så la han på.
Det var jo veldig hyggelig – og han er faktisk ikke den eneste som har tatt kontakt med meg for å kommentere akkurat det. ”Fader Vår, du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn, skje din vilje…” og så videre.
Jeg er oppdatert på de nyere versjonene og kan bruke dem. Men det som kommer hvis jeg skal be uten å tenke meg om, er det jeg lærte først - det som denne mannen satte et sånt fint ord på: hjertespråk. Og det er vel et vakkert ord for hva bønn egentlig er. Hjertets kontakt med Gud.
Ofte er det godt med de faste bønnene. Alene eller sammen med andre: Fader Vår, selvfølgelig. Men også: ”Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått”, eller ”Nu lukker solen sitt øye, snart lukker jeg også mitt. Gud Fader i det høye, han lukker aldri sitt.”
Eller Trond-Viggo Torgersens kveldsbønn:
”Kjære Gud, du er så grei, hvordan står det til med deg,
jeg var slem mot mor i kveld, men hun hadde skylden selv.
Alltid blir det som hun vil! Hjelp mor til å bli litt snill.
Tusen takk for alt du vet – hva er ekte kjærlighet?
Bestemor er veldig snill, for hun vil dø når Jesus vil.
Si til Jesus, kjære Gud, at han ikke sender bud.
Mor og far de ler av meg når jeg snakker slik til deg.
Men jeg gjør det likevel, så kan de la være selv.
Resten sa jeg visst i går. Hilsen Kjetil, åtte år."
Noen ganger finnes ingen ord. Kanskje bare en lengsel eller et ønske om å be. Gud trenger ingen fine ord eller ferdig formulerte bønner.
I brevet til menigheten i Roma skriver Paulus: ”Ånden selv går i forbønn for oss, med sukk som ikke kan uttrykkes i ord”.
Hjertets språk.
Amen!