NRK Meny
Normal

Himmelblått håp

Hva skjedde egentlig med Kim? Siri Sunde har også sett tv-serien Himmelblå, og lurer i likhet med mange andre på dette.

Dock reflected

'Dock reflected' av wili hybrid via Flickr, stemplet med en Creative Commons Navngivelse 2.0 Generisk-lisens.

Foto: wili_hybrid - http://www.flickr.com/photos/wili/

God morgen!

Som så mange andre har jeg fulgt med på NRK-tv-serien Himmelblå denne vinteren. Og som så mange andre lurer jeg veldig på hva som skjedde med Kim. Handlingen foregår altså i et lite, tett lokalsamfunn på øya Ylvingen på Helgelandskysten. Kim kommer egentlig sørfra, men er blitt en viktig del av fellesskapet, det merker befolkningen tydelig når han – i siste episode så langt – blir borte etter å ha lagt ut i båt.

Folk leter i mange døgn uten å finne ham. Håpet om å finne ham i live, svinner hos den ene etter den andre. Så er de samlet, mange av innbyggerne, for å sette strek, avslutte letingen og tørre å innse at Kim må være omkommet på sjøen. De to søsknene Iris og Robin har hatt Kim som en farsfigur de siste årene. Robin er yngst.

En etter en innrømmer de voksne at nå ser de ikke lenger noe håp om å finne ham i live. Robin snur seg da mot presten, setter øynene rett i henne og roper: ”tror DU også at det ikke er noe håp mer?” Og presten ser ham inn i øynene og sier, helt rolig og tydelig, noe sånt som ”Ja, Robin, nå må vi være realistiske og skjønne at Kim må være død”. Men Robin kan bare ikke godta det svaret.

Og siden dette er morgenandakten, skal jeg ikke sitere ham helt ordrett, men det han sier, er omtrent sånn: ”Hvis DU tror at alt håp er ute, da er du en ”prikk prikk prikk” dårlig prest!!”

Jeg skal ikke ta tv-serien til inntekt verken for det ene eller det andre, men denne episoden fikk meg til å reflektere videre: Hvor ofte går det ikke an å gjøre alt rett – og er det likevel ikke nok! På en måte er det ikke noe å si på at presten svarer som hun gjør. Oppvokst ved havet, selv mor til en gutt, fattet og klar, og all erfaring sier nå at de bør åpne for tanken om at den savnede ikke kommer tilbake...

Jeg tror ungene var akkurat like klar over realitetene som de voksne. Men de ventet – og krevde - noe mer, i hvert fall av presten. Den som uansett ikke hadde lov til å gi slipp på håpet. Jeg mener kravet og forventningen er berettiget. Og ble litt stolt – på kirkens, troens og prestestandens vegne – over å bli minnet om dette i beste sendetid.

”For om fjellene viker og haugene vakler, skal min miskunn aldri vike fra deg, sier Herren”, skriver profeten Jesaja. Episoden endte for øvrig med at noen voksne tok ungene med til et svaberg ytterst på øya – der de tente nok et bål i mørket – eller… var det ungene som tok de voksne med?