Teksten er hentet fra Salme 118, 23-25,
Noen ganger vekker bekymringene meg. «Gud – hjelpe meg!» er den setningen jeg våkner med. Jeg orket ikke tenke mer i går kveld, og jeg sovnet fra alt som ventet.. Men når kroppen har fått hvile er bekymringene der igjen. Allerede før jeg våkner er de der.
Jeg er full av det uoverstigelige, det umulige – det jeg bare ikke kommer til å få gjort – når jeg våkner. Og der i ørska – i mellomrommet mellom dag og natt er det grått alt sammen. Jeg er for liten og verden for stor. Det er for mye.
Jeg skulle jo ha ringt for å si fra at vi ikke kom, jeg skulle ikke sagt ja til å holde det foredraget, jeg lovet jo å stille med de kjeksene jeg pleier å lage, men det er det jo ikke tid til.... det kommer folk på torsdag og huset må tas. -og hvordan skal jeg klare de regningene som venter...
Alle bekymringene ligger i en stor haug oppå meg, holder meg nede, holder meg fast - og jeg må vri meg ut av senga. Vekk fra alt dette som gjør meg liten og redd. -og da skjer som oftest dagens første under.
Når jeg står opp og får satt hode øverst på kroppen – skjer det – det umulige blir til å leve med. Jeg er stor nok til livet mitt. Oppgavene må bare løses, en om gangen. Dett har jeg jo klart før, og det er jo folk jeg kan spørre om hjelp og foredraget er jo om ting jeg kan, så det skal vel gå greit, og det går jo an å vaske hus og bake kjeks samtidig. -og pengen... det ordner seg alltid.
Det er rart – og det er et under. At det umulige blir mulig. I halvmørket er det vanskelig å se – at alle bekymringene er overkommelige, forskjellige ting – når jorda dreier og lyset siger på, klarer jeg å se det som har vært sant hele tiden – nemlig at jeg er stor nok til livet mitt.
I lyset klarer jeg til og med å huske; at dette har skjedd før. Jeg har vært redd og for liten og flat under dyna før også. -og jeg har stått opp og sett at de samme oppgavene som lammet - ikke var så umulige
Gud hjelper meg – triller lyskasteren på plass – sånn at jeg får se, at denne dagen også kommer til å gå sin gang – og jeg får ny tro på at noe av det som venter vil jeg klare helt fint. Kanskje ikke alt – men det er greit. Sånn har det jo alltid vært
Når min morgenbønn fra nattens forvokste bekymringer var «Gud – hjelpe meg!», er det spennende å bli møtt av den gamle salmistens lovsang;
Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den! Å, Herre, gi frelse, å, Herre, la det lykkes!
For dette er trass. Dette er trassig håp om at underet skal skje. Og trassig tro på at jeg skal få lys nok til å se det.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Marit Carlsen synge Svein Ellingsens ”Fylt av glede”.
