Jeg må innrømme at det hadde vært deilig å smette unna utfordringene fellesskapet med Jesus gir meg hele tiden. Det kunne være fristende å åndeliggjøre utfordringene slik at de ble mindre truende for mitt hverdagsliv.
Eller å bygge opp noen murer og beskytte meg mot de andre menneskene som hele tiden minner meg på at død og nød og undertrykkelse er en del av det fellesskapet vi lever i som mennesker i denne verden, i det livet Gud har gitt meg og deg å leve i.
Det er faktisk fullt mulig å forstå Adam og Eva som ville hjemme seg for Gud da de hørte Guds skritt i hagen.
Jeg lurer på om ikke salmisten i Salme 139 kan ha ønsket seg litt fritid fra Gud, men må erkjenne at det ikke er mulig:
”Herre, du ransaker meg og kjenner meg, om jeg sitter eller står, så vet du det, langt borte fra merker du mine tanker. Hvor skal jeg gå bort fra din ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?”
Men det går altså ikke. Fordi alle mennesker i denne verden bærer Guds bilde, møter vi hele tiden Guds åsyn. Derfor kan vi ikke flykte fra Gud. Og heller ikke fra Guds utfordring til oss. For Guds åsyn viser oss en lidende Gud i de lidende menneskenes liv, liv der dødskreftene ofte truer med å ta overhånd.
Nei vi kan ikke flykte fra Gud. Vi kan ikke flykte fra Guds utfordring til våre liv om å leve slik at andre får leve.
Det er kjempealvorlig at Gud kjenner oss. Gud vet at det er mye tilkortkommethet hos meg og deg.
Men allikevel synger salmisten at Guds hånd holder salmisten fast og lar mørket bli lys.
Da gjenstår allikevel bønnen om å få leve i troen på at Gud har elsket meg og deg så høyt at selv om svikene er mange , slipper Gud oss ikke. Derfor sendte Gud sin eneste sønn verden, for at også jeg og du kan få være i fellesskap med kjærligheten og livet.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Bjørn Eidsvåg synge sin egen sang ”Føtter på fjell”.
