God romjulsmorgen!
Romjula gir tid for drøm, romjulsdrøm. Jeg kjenner tonen fra Alf Prøysens vakre sang dirre rundt meg disse romjulsdagene. En skulle vøre fire år i romjul’n.. Ja, hvisker vi, vi skulle vært fire år i romjul’n, heile tida, kjent ei jente som var nesten fem. Kjent oss trygge og glade, stolt på at alle bikkjer var inne, når vi skulle gå julebukk. Og om vi ikke kjente oss trygge og glade heile tida, var det et bessmorfang å krype opp i. Der var saligheta. Og der var vi venta.
Jeg tenker vi har disse drømmene enten vi har erfart det eller ei. Vi søker trygghet, varme, et fang, ei favn. Vil det skal være noen der bak døra når vi banker på. Vil være venta. Vil være ønska selskap. Det blir bare så tydelig for oss nå.
Disse dagene som står litt stille. Dirrer. Gir rom for noe. Kanskje veit vi ikke helt hva. Noe annerledes? Annerledeshet. Det vi kan kjenne vi savner, ikke har plass til ellers i året. Nå skal det bli virkelighet. Derfor pynter vi husene og rommene våre. Henger opp lys og engler og hjerter og alt som er vakkert. Men vi gjør det ikke bare for oss sjøl, vi vil dele den med andre, romjulsdrømmen.
Den er stor og bærer med seg mye håp og tro.
Josef drømte der i husdyrenes rom i Betlehem. Herrens engel kom til han i drømmen, skriver Matteus. Og sa: ”Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.” Det er ikke slike romjulsdrømmer vi ønsker oss. Men jeg tenker det handler om det samme. Drøm om trygghet. Unnslippe utrygghet. Verne om det sårbare, lille, det som er i oss, enten vi er liten eller stor. Men som blir så tydelig når man sover ved ei krybbe, ei vugge. Da våkner vi også lett. Rykker til. Har noe skjedd? Er det noe som truer den lille?
Det er lett å forestille seg at for Josef må læringskurva ha vært svært bratt, og forundringa, forvirringa og engstelsen stor. Ikke bare skulle han holde seg til Maria og ta imot dette barnet, men også forholde seg til en heilt ny verden av muligheter og trusler: Vismennene var kommet med gaver som til en konge. Og nå trusselen, var dette barnet virkelig en trussel for en konge?
Herodes kjente seg trua, og sendte ut sine menn for å drepe alle guttebarn i Betlehem under to år. Det er vanskelig å forstå. Men det er lett å forstå at Josef sto opp og gjorde familien til flyktninger i Egypt. Han måtte ta dem bort fra utrygghet, føre dem til trygghet. Som i romjulsdrømmen, alle hunder skulle være inne, og alle biler stå. Alle farer borte. Bare trygt å gå. Det er det samme behovet for trygghet og vern som får mennesker i dag til å flykte. Er vi et Egypt, et tilfluktssted, et bessmorfang for dem?
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Operasangeren Thor Inge Falch synge ”Josefs julevise”, akkompagnert av Den norske Operas orkester.
