Vi over 60 får en oversikt. Jeg merker at det skjer noe med meg, - erkjennelser om livet presser på. Jeg har blitt mer nøktern, skeptisk kanskje, mer spørrende i møte med skråsikkerhet og overmot. Det er fristende å velge idyllen og drømmene fremfor det egentlige.
Erfaringslæring har justert forventningene noe. Jeg blir ikke like sjokkert lengre, ikke like opprørt heller. Kjenner mer på en tristhet over de stadige nyheter om ondskap - mennesker som svikter, jukser, gjør overgrep og krenker andre.
Vi rår ikke med det. Tenk at heller ikke vi i vårt lille gode land har maktet å sette en stopper for krenkelser av de svakeste, for overgrep mot barn, psykisk syke, utviklingshemmede og sårbare, hjelpeløse syke gamle. Det er utålelig å vite, igjen og igjen skjer det, også i vårt velferdssamfunn.
Nå danner helsesøstrene nettverk for de ”redde små”. Nylig var det en messe for det sårbare i Nidarosdomen, en sterk markering for overgrepsofrene, - en gudstjeneste for taperne i Oslo, - for de som ble sviktet og som ikke ble sett av sine foresatte tidlig i livet.
Jeg arbeider med etikk i helsetjenesten, og hver uke blir jeg forespurt om verdiseminar og refleksjonssamtaler. Etterspørselen etter etikk er vel et symptom på hva vi har mistet, men jeg er ikke sikker på om vi får det til. Moralsk forfall er vanskelig å begripe og å angripe. Vi er så redde for å hente fram alvoret og vil for all del ikke moralisere, men i spenningsfeltet mellom makt og avhengighet er ikke alt like vakkert.
Et lite eksempel er en episode på et sykehjem der en døende kvinne ber om bekken, og får til svar at det er ikke bekkentid nå. Men jeg må, - sier kvinnen og får til svar, du har jo bleie. En bagatell kanskje? Eller er bekkentid krenkelser satt i system?
Vil vi egentlig dypt nok i vårt etiske engasjement slik at det fører til endring? Jeg er ikke så sikker på at alle vil det gode og rette og rettferdige lengre.
Frels oss fra det onde! Det treffer meg så sterkt - fortellingen om måten han kom på for å frelse oss.
Hyrdene fikk et tegn: Dette skal dere ha til tegn, dere skal finne et barn, liggende i en krybbe
Et hjemløst flyktningebarn, det aller mest sårbare var tegnet. Det var derfor han kom.
Tegnet, å se etter hvordan det går med de svakeste, å erkjenne hva som skjer i møte med det mest sårbar gir fortsatt stor grunn til å be, - frels oss fra det onde!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Bjørn Eidsvåg i sin egen sang ”Se i nåde til oss”.
