Jeg har en nabo her jeg bor som i mange år laget sitt eget brennevin. En gang skulle han ned låvetrappen vinterstid, med tyve liter ferdig sats. Han glei på isen og slo ut satsen. Familien fortalte senere at han satt lenge på låvetrappen og gråt så tårene trillet. Siden brukte han denne opplevelsen som et tidsskille. Han kunne for eksempel si: ”Ja, det var enda året etter at jeg slo ut satsen.”
I mange liv finnes det et før og etter. Et liv før sykdommen, eller før skilsmissen. Og så livet etterpå, hvor alt er forandret.
Jeg har en prestekollega som har mistet to av sine barn på grunn av en sjelden sykdom. Han sier: Ingenting preger livet mitt mer enn det jeg fikk, og det som ble tatt fra meg.
De som har noen på kirkegården, skjønner hva han mener. Vi tenker andre tanker på kirkegården enn hjemme. På en kirkegård får livet tilbake sine dimensjoner. Vi ser klarere hva som er verdt noe, og hva som ikke er så mye verdt. Og ikke minst ser vi dette: Noe i livet kan ikke erstattes.
Et menneske velger ikke sin skjebne. Like lite som et menneske velger sine evner eller sine barn, man får dem. Det finnes ting i livet som er inngitt.
Min prestekollega, som har mistet to av sine barn, satt en gang i Olavskirken på Modum Bads Nervesanatorium. Det var kveldsmesse, og ikke mange tilstede. Sangene ble utdelt trykket på et ark. Han satt i et sideskip, og oppdaget at det på veggen hang to ord, med store sorte bokstaver. Det ene ordet var FØR, og det andre ordet var ETTER. Under ordene så han et dryss av sorte spiker uten hoder, de var spikret inn i panelveggen. Han sa at under hele messen ble han sittende å se på denne salmetavlen, med sine tomme spiker.
Vi synger når barn skal sove, når vi holder fest, og når vi skilles ved døden og begraves. Vi synger om det vi vil tro. I kirken trenger vi noen tomme spiker å henge opp nummerne til livets sanger.
Min venn sa at før var det like lett å henge opp gode og glade sanger både før talen og etter talen. Men da barna hans døde, følte han at bare klagesanger passet, under overskriften ETTER.
Noen få år har passert. Og langsomt klarer han å la noen melodier om håp og lys også få plass, både før og etter. Min venn ønsker ikke å ha en korrekt tro, men en oppriktig tro. Og han har vært oppriktig fortvilet og utslått ved tapet av det dyreste i livet – to barn.
Salmedikteren August Storm har et kraftig navn. Men når denne Storm ble borte, lå det igjen den mest stillfarne, vakre og såreste salme jeg vet. Den heter "Takk min Gud for hva som hendte".
Den sang min venn aldri før barna døde. Men langsomt har han klart å henge den på de tomme spikerne ETTER at barna døde. Jeg behøver noen tomme spiker å henge opp livets sanger på, både før og etter.
