"Hvor er denne verdens kloke hoder?” spør Paulus i Bibelen. Jeg må innrømme at det har jeg også spurt meg selv om noen ganger. Når vi tilsynelatende vet og kan så mye, men likevel ikke viser vilje og evne til å håndtere de store klima-utfordringene, lage en bærekraftig økonomi, få mennesker til å slutte å krige. Hvor er denne verdens kloke hoder?
Hva er klokskap? Den visdom Paulus angriper flere steder, er en type klokskap som er seg selv nok. En vitenskap som bare anerkjenner det som kan veies, måles, telles og empirisk bevises. En viten som spekulativt søker makt og vil gjøre mennesket til Gud. En kunnskap som ikke er ydmyk i møte med den åndelige virkelighet.
Dette gjelder generelt for Bibelen – at det avgjørende for hvorvidt ting er bra, ofte er hensikter og konsekvenser. Det finnes bruk og misbruk av alt. Vin, penger, sex, talekunst - og kunnskap. Hvis drivkraften er grådighet, maktbegjær, manipulering, berømmelse – og konsekvensene er urettferdighet, korrupsjon, miljøkrise, lidelser – da sier Bibelen tydelig nei.
Men hvis vi er drevet av kall og lyst til å utfolde de talenter og gaver Gud har gitt oss, bli mer kjent med Gud, utforske verden, skape rettferdighet og fred, bygge fellesskap og bærekraftig utvikling – da rimer det bra med den kristne tro. Hvor er de kloke hoder?
Paulus er klar over at både for jøder og grekere, for alle omgivelsene til den første kristne kirke, så var budskapet om en korsfestet Kristus helt uforståelig. En annerledes visdom. Allmakten gjennom avmakten. Provoserende, anstøtelig, umulig. Nettopp det er med på å gjøre det troverdig for meg. De kunne jo gjort det så mye lettere for seg selv, de som ville fortelle historien om Jesus videre.
Heller ikke i dag passer visdommen i en korsfestet Kristus inn. Ikke bare fordi den viser Gud i avmakt og fornedrelse. Ikke bare fordi den går i mot et utelukkende rasjonelt syn på verden. Men fordi budskapet om en korsfestet Kristus krever at jeg har mot og ork til å se meg selv både som elsk-verdig – verdt en uforbeholden kjærlighet – og se meg selv som en synder som er med på å gjøre det hele nødvendig.
Hvor er denne verdens kloke hoder? Gud har skapt oss med hjerne, og jeg har absolutt tro på at vi skal bruke vårt intellekt og vår nysgjerrighet til å finne ut mer om Gud, troen og verden. Men vi skal bruke det i ydmykhet overfor alt det vi ikke kan tenke oss fram til; alt det som ligger utenfor fornuftens område. Og vi skal bruke det til å forstå oss selv og verden bedre, og gjøre verden til et bedre sted for flere. Slike kloke hoder kan vi aldri få for mange av.
