Det første du hører når du kommer til kirke er et Pauli ord: ”Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!” Men selv om vi sier dette hver eneste søndag, er det ikke alltid det er dette folk merker seg eller blir berørt av.
Da jeg begynte som prest i Åmot kirke i Modum hadde jeg et ønske om at det kunne komme noen på innsettelsesgudstjenesten som ikke hadde for vane å gå i kirke. Jeg satte opp en liste over 25 mennesker i bygda som jeg setter pris på, men som ikke er typiske kirkegjengere. Det var karer jeg hadde vært fotballtrener sammen med, det var foreldre av våre barns venner, naboer og ikke minst han jeg pleier å kjøper motorsag og gressklipper av som heter Haktor.
Av 25 inviterte kom 22 til kirke. 2 var opptatt med svigerforeldres bursdager, og den siste sendte sin gamle mor isteden. Dette var en innsettelsesgudstjeneste med en påfølgende kirkekaffe preget av spenstige hilsener fra ulike folk i denne innenlandsbygda. Etter gudstjenesten sto jeg ved utgangen og takket, og der dukket Haktor, opp og sa følgende: ”Dette var overraskende morosomt. Ja, jeg holdt nesten på å ta ordet på detta minnesamværet, men våga det ikke.” ”Hva ville du sagt da”, spurte jeg , og Haktor svarte: ”Da ville jeg takka deg for at du kommer innom butikken selv om du ikke skal kjøpe noe, og dernest ville jeg sagt til deg og de andre som arber i kirka at dere må huske at vi Moinger trenger et alibi for å gå i kjærka. Det med nåden er ikke lett å forstå seg på skal jeg si deg!”
Jeg forstår Haktor , for det meste i livet handler jo om å gjøre seg fortjent til belønning. Og ordet nåde heter på latin gratia, opphavet til engelske grace og vårt gratis. Med andre ord en gave jeg mottar uten å ha gjort meg fortjent til det. Derfor er jeg glad for at jeg kan begynne hver gudstjeneste med å si : ”Nåde være med dere, og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus”. Og jeg er glad for at denne ukens første andaktsord er hentet fra den første kristne menighet hvor kvinner og menn strevde med å gripe dette budskapet. Derfor ble Paulus og Barnabas sendt, ikke til Modum den gang, men til Antiokia i nåværende Tyrkia ca.år 40. Ja, det står at ”Paulus og Barnabas snakket med dem og la dem på hjerte at de måtte holde fast ved Guds nåde”.
Den som leser det Nye Testamentet vil legge merke til at dette var det viktigste også Jesus hadde på sitt hjerte i møte med kvinner og menn. Ja, det var dette som forandret kvinner og menn. I møte med Jesus fikk ikke mennesker bare se sannheten om seg selv, men de møtte en som alltid lot nåde gå for rett. Både Jesus og Paulus og Barnabas gav dermed kvinner og menn sine velplasserte nådestøt, ikke til død, men til liv og ny fremtid . Paulus innrømmet at han selv også strevde med å få til noe som lignet et liv: ”Tre ganger bad jeg Herren at tornen i kjødet måtte bli tatt fra meg,” skriver han, men Han svarte: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i skrøpelighet”. Til oss som lever på strekk i dag gir han samme klare melding at vi også må holde fast ved Guds nåde. Det er vårt håp.
