Teksten er hentet fra Salme 107, 1 – 9.
Pilegrimen er på veien igjen. Den gamle pilegrimsleia til Nidaros fra øst og vest, fra sør og nord er i ferd med å bli gått opp og merket igjen så ferdafolk finner fram til målet.
Livet er ofte beskrevet som en vandring hvor vi ferdes i ulikt landskap alt etter som livsopplevelsen er for oss; vi vandrer i sorgens landskap, i gledens og smilets, i de bratte motbakkene i livet, i det rolige landskap som bølger seg framover. Vi går stadig i et omskiftelig landskap alt etter hvordan livet vårt er.
Ordet ”pilegrim” kommer fra det latinske ”peregrinus” som betyr fremmed, utlending. En som vandrer fram i mot et hellig mål, et hellig sted. En faller ikke til ro før en er kommet fram. Underveis drives en stadig videre på leting etter målet. Vi er mange som leter etter hellige steder i livet, der en kan falle til ro, og ikke være en fremmed lenger.
Mange er vi som kjenner på at vi skulle ha vært et annet sted enn der vi er, vi er fremmede i eget liv. For det er andre som har tatt styringa i livet vårt. Derfor lengter vi etter et sted hvor vi kan få være oss selv. Alle har vi tanker om et sted som vi holder for hellig, forstått som utskilt, annerledes, hvor det er plass for hele oss slik vi opplever oss selv.
Noen faller til ro i naturen, mellom ville fjell eller på ei vidde, i ei hytte, andre har ei kirke, noen et skjær i havgapet, andre en varde med vidt utsyn, og en igjen et alter beskjedent innerst i et rom i hjemmet sitt. Å falle til ro, få være slik en egentlig er, og ikke en fremmed.
Denne uroen inni oss, den har vi svært ofte kontakt med i hverdagen også. Den henter sin næring fra noe dypt innenifra hos oss som Gud har lagt igjen etter seg og som kirkefaderen Augustin så treffende sier til Gud ” Du har skapt oss til deg. Og mitt urolige hjerte finner ikke ro før jeg er hos deg.” Vårt urolige hjerte forsøker hele tiden å finne veien hjem. Han har lagt ned denne lengselen etter seg i oss, som en slags nødpeilesender som hele tiden sender ut signaler til vårt opphav. Augustin sier også til Gud; ”Det er Du som gir meg retningen”.
Dypt inni oss kjenner vi lengselen etter ham som har skapt oss. Salme 107 i Det gamle testamente handler om Guds hjelp på veien når salmisten sier: Han førte dem på den rette vei, så de kom til en by de kunne bo i. Ikke fremmed og utlending lenger, men hjemme der en hører til, og er elsket.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristin Reitan i sangen ”Lengsel”.
