Nylig fikk jeg se et bilde som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var hentet fra en kjent bibelsk fortelling, nemlig den om Jesus som velsigner barna.
Du har kanskje sett denne scenen du også – mødrene som bringer sine barn til Jesus. Og de små titter henført og fromt opp mot ham.
Men akkurat dette bildet var ikke slik. Bildet, som er malt av den nederlandske 1600-talls kunstneren Nicholas Maes, viser Jesus som velsigner et barn som ikke er helt med på notene.
Han legger hånda mildt på hennes hode, men hun snur seg vekk. Ja, det virker nærmest som om hun prøver å komme unna. Kanskje ikke så unaturlig at ei lita jente er litt forsiktig og usikker i møte med en fremmed mann?
Hun holder en ball i hånda, og vil kanskje helst leke med den? Samtidig vrir hun ansiktet bort og ser etter hvor mor er blitt av. Hun er i det hele tatt bare delvis til stede. Men likevel hviler Jesu hånd lett på hennes hode. Og han velsigner henne. Der og da. I hennes distraherte usikkerhet.
Jeg blir ikke ferdig med dette bildet. For det sier meg noe om hvem jeg selv er, og hvem Jesus er. Jeg er nettopp som denne jenta. Jeg er hos Jesus, men likevel så underlig fravendt. Jeg er ikke from og udelt. Ikke helt og fullt konsentrert på Jesus, men blikket farer rundt, alle veier.
Dagen rommer så mye. Og i den lille tiden jeg bruker til å be, blir jeg så lett forstyrret av en indre uro. Distraksjon. Slik er jeg. Jeg burde vært annerledes. Mer helhjertet. Ikke minst fordi jeg er prest. Men slik er jeg.
Og slik jeg er, blir jeg likevel velsignet. Midt i frokosten, reisen til jobben, arbeidet, fritiden og ferien – Herren trekker ikke sin hånd tilbake.
Det står om Jesus og barna at ”han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem”.
Slik som de var – og der de var. Midt i hverdagens strøm. Hva de eller deres foreldre tenkte og opplevde i dette møtet, vet vi lite om. Det har vel vært så ulikt. Mange opplevde det kanskje som jenta med ballen – de var ikke helt med. Men likevel lot Jesus dem bli omsluttet av Guds velsignelse.
Og slik velsigner han også i dag oss alle. Deg og meg. Jeg hadde nær sagt – enten vi vil eller ikke. Det er nemlig en slik Gud vi tror på – en som lar velsignelsen omslutte oss alle. Også når tankene er helt andre steder. Til og med når vi vender oss bort.
Han er alltid vendt mot oss. Og det gode livet ligger da også i å vende ansiktet mot ham – han som er velsignelsens og godhetens kilde.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Høgsangerne synge dåpssalmen ”Fylt av glede over livets under”.
