”Fjellet gav en slags frihet”, fortalte ei gammel budeie: ”På støylen kunne vi puste ut etter mørketida. Sjøl om arbeidet var tungt og dagene lange. Mange ganger gjennom den lange vinteren søkte tankene tilflukt oppe på heia.”
Kanskje tenkte ho på orda i Salme 62: ”Mi frelse og mi ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell. Eg flyr til han.”
Jeg liker fjell. Liker å sjå på fjella. Eller aller helst gå i der. Fjellet gir frihet og overblikk. Mange har sine drømmefjell. Religioner har sine hellige fjell. Ingenting er mer solid enn fjell. ”Enig og tro til Dovre faller,” ropte Eidsvollsmenna i 1814. Sterkere kan det ikke sies. Fjell er et annet ord for evighet.
Fjella representerer; Styrke, frihet og tilflukt. Det kunne like gjerne være tre ord om Gud. Gud er uforanderlig og solid som fjell. Til å stole på.
I Det Gamle Testamentet står det om folket i Babel at de prøvde å bygge et tårn, høgt som et fjell, som skulle nå opp til Gud. Menneskene ville bli som Gud. Det blei en salig babels forvirring. Samfunnet brøt sammen. Mennesket mista evna til å kommunisere med hverandre.
Så fant Gud ut at mennesket skulle slippe å slite seg ut på å klatre opp til ham. Gud sendt sin sønn. En Frelser - født som et sårbart barn - kom til jorda.
Fjella er høge og majestetiske. Men et fjell kan ikke elske. I Jesus fikk Gud et menneskelig ansikt. I Jesus utøver Gud sin kjærlighet. Kjærligheta fikk hender og føtter. Blei til eksempel og forbilde. Vegviser og venn. En Frelser. God hjelper når jeg har rota meg bort eller tråkka feil.
I høstfjellet med saubjeller i ørene, blir jeg lett sentimental. Vil opp på toppene. Har kanskje ennå en tanke om at jeg kan klatre opp til Gud? Bare jeg er flink og moralsk nok!
Men Jesus er ikke å finne på toppen. Kjenner jeg Jesus rett, er han er på full fart ned liene med en sau over skuldra. For Jesu skyld trenger vi ikke klatre til topps. Han kommer oss i møte der vi er. Den Gode Gjeter. Han som aldri gir opp leitinga etter en eneste en av oss.
