Teksten er hentet fra Luk. 15, 11-32.
Bestefaren min var glad i å flagge. Hver gang han hadde anledning, heiste han flagget på full stang. Og der smalt det i den friske nordvestlandsvinden og hilsa gjestene velkommen. Han flagga sjølsagt på de offisielle dagene.
Men det som gjorde inntrykk på et barnesinn, var at han flagga når barn og barnebarn kom reisende – kom heim. Det skulle vises, da skulle det være fest i Lillevika. Bestefar klar på tunet, mens bestemor satte blautkake og brus på bordet.
Det var vidunderlig for et barn å bli mottatt på denne måten, det var gjort klart, vi var savna, venta – og nå var det glede på gården!
Hver gang jeg leser bibelens historie om den bortkomne sønnen som kommer til seg sjøl i et fremmed land etter å ha satt arva si overstyr, bestemmer seg for å forlate elendigheta og reise heim igjen og blir møtt av faren som løper imot han – da må jeg tenke på bestefar. Og jeg tenker at jammen var det kraft i Jesus sitt bilde av Gud som en lengtende far: dette er noe heldigvis mange av oss kjenner.
Og om vi ikke alltid har blitt tatt imot med åpne armer, fest og flagget til topps, (for sånn ser jo livet tross alt ikke ut) så veit vi noe om hva vi ønsker oss, vi litt bortkomne – vi som skal vende heim på så forskjellig vis. Vi ønsker oss ei åpen favn, vi ønsker at noen blir glade for å se oss, åpner armene vidt og bredt og uten forbehold – og vi kan bare være, der vi hører til.
Men så tenker jeg også, at som bilde på Gud, er denne faren så nydelig beskrevet, på langt hold fikk faren øye på sønnen og fikk inderlig medfølelse med han, løp han i møte kastet seg om halsen på han og kysset han. For en lengsel det også må ha vært i faren sitt hjerte, noe var borte når sønnen var borte, noe blei heilt når han vendte tilbake.
Han ventet ikke på bønna om tilgivelse, satt ikke tilbakeholden og vurderte om sønnen var verdig til å tas tilbake – men han sprang han glad og letta i møte, og beordra straks fest for å feire at sønnen var i live, var kommet heim. Noe var blitt heilt igjen, også i farens liv.
Så husker vi kanskje også den eldste sønnens reaksjon på farens betingelsesløse glede, han fant det ganske så urettferdig at broren som hadde satt arva over styr, skulle mottas på en sånn overdådig måte. Det er kanskje vanskelig for oss å fatte, at Guds hjerte er så uendelig mye større enn vårt. Det skal vi være glade for.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Terje Nilsen synge ”Far sin hatt” i fredagens morgenandakt.
