Jonas kjørte hjem en kveld. Det var seint, og han syntes synd på en haiker som sto der i mørket, og plukket han opp. Men mens de kjørte videre, begynte Jonas å bli mistenksom og redd for passasjeren sin.
Han kjente etter for å se om lommeboka lå på plass i jakka som lå mellom dem. Men lommeboka var ikke der! Dermed trampet han på bremsen, ba haikeren forlate bilen, og ropte: «Gi meg lommeboka straks!» Den skrekkslagne haikeren rakte ham en bunke sedler, løp av sted, og Jonas kjørte videre. Da han kom hjem, fortalte han kona si om opplevelsen, men hun avbrøt og sa: «Før jeg glemmer det, Jonas, vet du at du la igjen lommeboka di her hjemme i morges?»
Jonas mente å avsløre en tyv og raner, men ble selv en raner. Ikke vet jeg om han fikk gjort det godt igjen heller. Poenget er at vi lett kan gjøre forferdelig gale ting. «Det onde ligger oss for hånden,» sier Bibelen. Vi mente ikke å starte en krangel, men det var akkurat det vi gjorde. Vi mente ikke å såre, men ordene rammet som knivstikk.
Den hudsykdommen som kalles spedalskhet, er i Bibelen brukt som bilde på synden som henger så fast ved oss. Den gjør oss urene og skaper et skille overfor Gud og andre mennesker. Men det fins veier ut av denne bindingen.
Jesus dro en gang inn i en landsby, og ti spedalske menn kom imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» – underforstått: for å bli erklært friske. – Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet.
Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.» (Luk 17,11–19)
Alle ti var smittet og kuet og herjet med av en forferdelig sykdom. Alle var blitt fortrolig med utfrysing, mobbing, frykt og fortvilelse. Så fikk alle oppleve å bli helbredet, fordi Jesus viste en storslått kjærlighet.
Men det var bare én som verdsatte gaven såpass mye at han vendte tilbake og takket. Hvorfor? Kanskje de andre var redde for at nå måtte de følge Jesus? Det var bare én som virkelig kunne glede seg over renselsen, fornyelsen og det nye livet. Han skjønte hva det innebar. Han skjønte hvem som egentlig er redningen og håpet for dem som ligger under for syndens makt. Jesus. Selv var samaritaneren en fremmed og avvist. Da ble Jesus desto større for ham.
Enten jeg raner eller blir ranet, om jeg tenker lumpne tanker eller faktisk setter dem ut i livet, om jeg er lammet av frykt. Jesus sier til dem som tror og tar imot: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg!»
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Oslo Domkor under ledelse av Terje Kvam og med Kåre Nordstoga ved orgelet framføre ”Velsignet vær, o Jesus Krist” med tekst av Petter Dass.
