Den usårbare trenger ingen andre. Står sterkt alene. Men er ikke det noe av det innerste i kjærligheten – nettopp opplevelsen av å lengte etter, av å trenge et annet menneske? Handler den ikke om den gjennomgripende følelsen av at jeg ikke klarer meg uten deg? At jeg ikke er helt meg selv uten deg?
Derfor er det heller ingenting som gjør oss så sårbare som det å elske noen. Den som elsker, tar en sjanse. Utsetter seg for risiko. Gir seg hen, uten sikring, uten garantier.
Det kan glippe. Ingen kan såre oss mer enn dem vi elsker. Sårbarheten er en frukt av kjærligheten.
Men kjærligheten kan bare vokse der vi våger å være sårbare. Der vi lar forsvaret falle. Der vi rekker hånden fram. Strekker armene ut.
Derfor må vi ikke flykte fra sårbarheten! Vi må ikke gjemme den bort eller dekke den til. Den er en kvalitet og en verdi ved det menneskelige. Noe å takke for, og være glad for. Og noe som vi må verne om og beskytte.
For spør du meg, vil jeg si at jeg tror at det er i denne nære forbindelsen mellom sårbarheten og kjærligheten at vi finner en av de dypeste og vakreste hemmelighetene om det å være menneske.
Og spør du meg, vil jeg si at jeg tror at det er den hemmeligheten den kristne troen handler om.
Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud. (1 Joh 4 7)
Gud er kjærlighet. Men er Gud kjærlighet, er Gud også sårbar. Det vil jeg si noe om i morgen. Ha en god dag!