God morgen!
På den første virkedagen i det nye året, blir vi møtt av en Davidssalme:
De som bor i ørkenen,
skal bøye seg for ham,
hans fiender skal slikke støvet.
Konger fra Tarsis og fjerne kyster
skal sende skatt til ham.
Kongene av Saba og Seba
skal komme med sine gaver.
Ham skal alle konger hylle,
alle folkeslag skal tjene ham.
Vi har akkurat vært der – har vi ikke, i tekstene, i tankene, i skuespillene, sett og hørt små konger komme stotrende med sine gaver, gjort godt innøvde bevegelser. Og mer blir det når vi kommer til Helligetrekongersdag i neste uke. Det blir så åpenbart for oss når vi ser det spilt ut: akkurat slik er det, det vi har hørt gjennom julas fortellinger om Jesus, Gudssønnen: det er snudd på hodet. Det handler ikke om konger, om bytte av makt – det handler om mennesker, små mennesker, oss små, store mennesker:
For han berger de fattige som roper om hjelp,
de arme som ingen hjelper har.
Han ynkes over småkårsfolk
og redder de fattiges liv.
Han løser dem fra tvang og vold,
deres liv er dyrebart i hans øyne.
Våre liv er dyrebare, ja, våre liv er dyrebare. Vår Gud berger med sitt nærvær, er tilstede, flykter ikke fra sin lidende skapning, men er og er og er. I fattigdommen, i kampen for tilværelsen, i ensomheta. Bor hos oss, menneskene. Og legger drømmer om det gode liv i våre hjerter. Hva vi kan ønske og arbeide for i verden:
La det være overflod av korn i landet,
så det bølger over åsene.
La grøden være som Libanons skog
og byer blomstre og bre seg som gresset på marken.
Overflod av korn, har vi det ikke? Men hvem får det? Grøden finnes, men hva når det legges på lager i påvente av høyere priser – hvem er det til velsignelse for? Visjonen om blomstrende byer er visjonen om mat for alle, rom for alle, alle dyrebare menneskebarn, ikke bare noen få. Derfor må vi be, i takknemlighet, i ransakelse, i ydmykhet:
La hans navn bestå til evig tid;
la det skyte friske skudd så lenge solen skinner.
Det er vårt kall: å vende oss til Gud og vår neste, vende oss til livet og livets krefter, fordre det, kreve det, takke for det – hva annet kan vi:
Alle folk skal velsigne seg med det
og prise ham lykkelig.
Lovet være Herren, (Israels Gud,)
han som gjør under, han alene!
Hans herlige navn være evig lovet!
Hele jorden er full av hans herlighet. Amen, amen.
Og her er vi, på denne jorda – og vi er her for å gjøre livet levelig for hverandre. Og himmelen er åpen over oss!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Nidarosdomens Jentekor under ledelse av den engelske dirigenten Edward Higginbottom synge Vivaldis ”Gloria”.
