Teksten er hentet fra 1. Mos. 2, 15–20.
I gata der jeg vokste opp, var det som i de fleste barndoms-gater, èn rampegutt. Oppvekstvilkårene hans var ikke blant de beste. Jon – jeg kaller ham det - hadde en tendens til å forsyne seg med det andre eide…
Det var nok flere enn mine foreldre som fikk seg en spasertur til huset der Jon bodde for å finne igjen en forvunnet trehjulsykkel eller lignende og ta en prat med foreldrene hans - uten at det førte til noen endring.
Så skulle vi på ferie. Jeg husker nok ikke det som da skjedde, men moren min har fortalt det. En del av mine leiker lå i en uhåndterlig kasse ved trappa, og mamma hadde liten lyst til å flytte på den. Det burde strengt talt ikke være nødvendig i vårt fredelige byggefelt, heller, men nå var det Jon da…
Mamma ropte på Jon; ”Jeg lurer på om du kan passe på disse leikene mens vi er borte noen dager?” Jon nikket. Det skulle han gjøre. Etter det ble aldri borte verken trehjulssykler eller andre leiker fra gården hos oss. Jon var blitt vist tillit – og han viste seg tilliten verdig.
Gud har ikke hatt det like enkelt som mora mi. Da han skapte mennesket, ba han oss passe på skaperverket sitt. Bibelen forteller at ”Herren Gud skapte mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen…”
Å være menneske er å være vist tillit – av Gud. Stadig ber han oss ta vare på ting for ham.
”Hagen” har blitt selve symbolet på at vi ikke alltid har vist oss tilliten verdig. Men den er ikke det eneste Gud tillitsfullt har lagt i våre hender.
Vi tar vare på mer enn det: Menneskene rundt oss er også gitt oss i tillit fra Gud. Barna våre, vennene våre, de fellesskap, menigheter og grupper av mennesker vi måtte tilhøre, har Gud har satt oss sammen med for at vi skal beskytte, ta vare på og sørge for å bidra til at har et godt liv.
Det er mye mening i å ha det fokuset på hverdagen. ”Hagen” i Adams forvaring kan også forstås som et bilde på den familien, det naboskapet og det jobbfellesskapet du er en del av. Ta vare på det. Gjør det du kan for at mennesker du møter der opplever seg verdsatt og får blomstre. Det er ikke bare ditt ansvar, sier du.
Neida. Gud, som så at Adam trengte en like, har satt oss sammen med andre som bærer det samme ansvaret. Men jeg må ta min del. Og du din. Og om andre svikter, gir det ikke meg rett til å sluntre unna. For Gud vet at han har gitt deg og meg ressurser til å tilføre gode ting der vi er plassert.
Jon var ikke egentlig en tyv. Han var ikke tiltenkt å forsyne seg av andres eiendom. Han trengte bare tillit. Og da vokste det fram det han egentlig var. En raus mann som hjelper andre… Jeg håper han skjønner at han har fått det store hjertet av Gud?
Vi hører Hildegunn og Ingelin Garnes Reigstad synge ”Guds hage”.
