Døde skal stå opp

Kirka er bygd av levende steiner. Fra de aller første kristne. Slik har den overlevd to årtusen med ordskifte, stridighet, meningsbrytninger, skismaer, sier Siv Limstrand.

Siv Limstrand
Foto: Helge Helgheim / NRK

Teksten er hentet fra Apg. 23,1–11.

God morgen!

For meg er kirka et mysterium. Da tenker jeg ikke på hierarkiet eller bygningene eller ordningene. Jeg tenker på folk. Folk som tror. Folk som kommer sammen. Folk som har ei tilhørighet. Folk som kommer ofte, eller sjelden. Folk som søker livstolkning og velsignelse over nytt liv, kjærlighet eller avskjed. Folk som meg. Kanskje også som deg?

Kirka er et mysterium for meg, fordi den fins. Det fyller meg med undring at vi kan snakke om ei levende kirke og kjenne at det stemmer. Det kjennes så veldig på tross av, mange ganger.

Når jeg sitter med bildet av ”kirka” i hodet – gjerne den mediekirka vi får blåst ut over oss, med stridigheter, maktkamp, uenigheter, til tider harde, uforsonlige ordskifter – da er jeg ikke stolt. Det tror jeg heller ikke Vårherre er. Men jeg kan se at folk er drevet av engasjement og tro. Og jeg må forholde meg til at vi tenker og tror forskjellig, og sånn har det alltid vært i kirkas historie.

Kanskje er det noe i dette på tross av, som har gjort at kirka lever? Kanskje har stridighetene gitt spore til engasjement, sånn som i ”kjemp for alt som du har kjært”. Så er det nok også sånn at stridigheter får folk til å trekke seg unna, bli usikre på hva og hvem det går an å feste lit til, gir litt opp nysgjerrigheta eller ønsket om tilhørighet eller å finne rommet for livstolkning.

Men dette på tross av, kan virke i fleire retninger – det er mange som klorer seg fast, på tross og i trass. I kjærlig trass, fordi det kjennes viktig for kirkas skyld, for folks skyld. For kirka er folk, levende steiner – det er det vi er.

Det har kirka alltid vært, bygd av levende steiner. Fra de aller første kristne. Og kun sånn har den kunnet overlevd to årtusen med ordskifte, stridighet, meningsbrytninger, skismaer. Ved at det er menneskene som vitner gjennom sin tilhørighet, i tro, trass og kjærlighet. Bærer sin tro videre, gir den videre.

Det var det Paulus gjorde, vitnet om sin tro på den oppstandne Kristus og sin tilhørighet til det nye fellesskapet. Det brakte ham også i fare. ”Natten etter sto Herren foran ham og sa: Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma,” skriver Lukas i Apostlenes gjerninger.

Vi er en del av den bevegelsen, fra Jerusalem til Roma og hit. Gjennom tid og rom. Vi er i rekka av levende steiner. Vi er bærere av og båret av et mysterium. Et mysterium vi bruker et liv på å utforske, som gir oss retning på livet, noe å komme fra og søke tilbake til. Som sangene?

Skriv e-post til Siv Limstrand.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Erik Bye synge sin egen "Tilbake til sangene”, til tone av Henning Sommerro.

Andakt onsdag 21. november 2007