Dobbeltmoral. Det finnes ikke så mange erklærte tilhengere av dette ordet, dobbelmoral. Og derfor lurer jeg på om det kanskje er noe jeg skal satse på. Som en nisje. Jeg har litt sympati for dobbeltmoralister, i alle fall slik ordet ofte blir brukt. Dobbeltmoral handler vel egentlig om å legge en strengere moral på andre, enn den man legger på seg selv. Det har jeg ikke noe til overs for.
Men jeg har en del sympati med folk som tror på en moral, som de ikke selv klarer å leve opp til. Jeg har for eksempel sympati med nordmenn som sitter i bilen nå, i kø, og som mener vi må gjøre noe radikalt med miljøpolitikken. Jeg kjenner meg hjemme blant folk som mener at barna er det viktigste man har, men som puster lettet ut når de finner roen foran TV’n etter en dag hvor man selv har gitt nesten alle kreftene på jobben.
Det er dobbeltmoral i ordets gale forstand. Men hvis de er dobbeltmoralister, så vil jeg forsvare dobbeltmoral. Jeg er en av dem. Jeg vil heie på dem, så de ikke senker sine idealer.
Kristne er dobbeltmoralister. Ikke i ordets rette forstand, for en kristen kan ikke legge noen strengere moral på andre enn han gjør på seg selv. En kristen kan egentlig ikke legge noen moral på andre i det hele tatt. Men en kristen legger en moral på seg selv. Den moral Jesus formidlet, ved sine ord og ved sitt liv. Å være kristen er å følge etter Jesus, og det er nødt til å bli dobbeltmoral, -i ordets gale forstand. Det er klart det blir en forskjell på Jesu liv og mitt.
Han var fullkommen og helstøpt, jeg er mer splittet og halvhjertet. Sånn er det. Og derfor er Jesu lignelse om såmannen så frigjørende god. Såmannen sår sitt korn på et jorde helt annerledes enn de flotte og store jordene vi ser i østfold og akershus og sånne steder. Der Jesus sto og fortalte sin lignelse, der lå god jord, og steingrunn tett innpå hverandre. Der var det tornekratt som sugde næring fra jorda rett ved siden av.
Der gikk det velbrukte stier rett over matjorda. Og der, forteller Jesus, der gikk mann og sådde. Noe falt i god jord, og vokste og bar frukt, men noe falt på steingrunn, og på stiene, og i tornekrattet. Ja, akkurat sånn ramler Jesu budskap inn i hjertet mitt, og i hjertet til så mange kristne. Noe faller i god jord, og bærer frukt. Du kan se det på vestlandskristne, -de gir så vanvittig mye til TV-aksjon, til bistand og misjon.
Men det er sikkert ikke vanskelig å finne ting på dem som ikke ligner særlig på god kristendom. Du kan se det på kristne nordpå, hvordan budskapet om Guds hellighet gjør så mange av dem ydmyke og respektfulle ovenfor naturen og dens krefter. Men du finner nok masse gæærnt på dem også. På alle kristne.
Men Jesus ligner Gud med en raus bonde, som sår, som sløser, med såkornet sitt. For han vet at noe faller i god jord, selv om mye dør før det får spire. Og han vet at så få mennesker er tvers gjennom god jord, at så få menneskehjerter er hele og ukompliserte. Han vet at vi er sammensatte og kompliserte.
Noe i meg vil det gode, og noe annet vil noe annet. Sånn er jeg. Derfor kan jeg godt kalles dobbeltmoralist, bare jeg får lov til å tro på den moralen Jesus viste fram. Og bibelens Gud nekter meg ikke, han sår sine gode ord i all slags jord. Han ødsler, derfor treffer han noe i meg, som spirer og gror. Og derfor tør jeg kalle meg kristen, til og med kristelig. Og jeg håper du gjør det også, -hvis du tror mer på Jesus enn deg selv.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Bjørn Eidsvåg med sin egen sang ”Sånn som oss”.
