Kjenner du deg sårbar? Vi mennesker er sårbare. Ufrakommelig og uutslettelig sårbare.
Ofte hører vi om sårbarheten som noe uheldig, eller som en mangel ved livene våre. Det er en tanke som er lett å forstå. For det å være sårbar, det betyr jo å være utsatt for at noen noe eller noen kan ramme oss. Kan gjøre oss vondt. Kan gi oss sår.
Så mye rundt oss og i oss driver i retning av å ville kvitte seg med sårbarhet, eller i det minste redusere den eller dekke den til. Vi søker trygghet, helse og sikkerhet på alle plan og i alle sammenhenger. Og vi får ikke nok. Vi kan liksom ikke bli sikre nok.
Men er det ikke noe viktig vi glemmer i all denne flukten fra det sårbare?
Kanskje glemmer vi at vi mennesker er og forblir sårbare fra vugge til grav. Det er vårt grunnvilkår. Det er sånn vi lever. Det er det det handler om, det å være menneske.
Tenk deg et helt usårbart menneske. Det er ikke bare en umulig tanke. Det er vel også en ganske uhyrlig tanke? Vi merker det vel med en gang vi formulerer det, at i bunn og grunn ville et usårbart menneske, om det fantes, være umenneskelig. å tett forbundet er sårbarheten med det å være menneske.
I en vakker gammel salme i Bibelen sies det om oss mennesker at våre dager er som gresset. Ja, mennesket er som blomsten på marken, står det.
16 Når vinden farer forbi, er den borte,
stedet den stod på, vet ikke mer av den.
Slik er vi; slik er vi skapt. Og Gud vet det. Og derfor, hører vi i den samme salmen, er Gud barmhjertig. Gud ser vår sårbarhet. Og ser den med kjærlige øyne. Guds nåde er så høy som himmelen er over jorden, hører vi. Og Guds barmhjertighet varer fra evighet til evighet:
14 For han vet hvordan vi er skapt,
han kommer i hu at vi er støv.
