Det står flere steder i Det nye testamentet at Jesus talte til store folkemengder. Matteus nevner fire tusen ved en anledning, og fem tusen ved en annen anledning. Det er høye tall.
Kan det være riktig at hele fem tusen på en gang hørte Jesus tale? En svensk professor i akustikk holdt nylig et foredrag i Oslo. Han fortalte om en studiereise han hadde gjort til Israel med sine studenter.
Han sa: ”Overalt hvor jeg ferdes, sjekker jeg ut ting som har med mitt fag å gjøre. Jeg har jo for lengst notert at Bibelen forteller at Jesus talte og at fem tusen lyttet.
I Jerusalem traff jeg vitenskapsmenn som kunne fortelle meg at de allerede i antikken for tre tusen år siden visste at det meste den menneskelige røst kan tale til ute på fritt land, er fem tusen.
Hvis vær og vindforhold er gunstige, og den som taler har god stemme, går det faktisk an å tale slik at fem tusen kan høre. Men der går grensen.
Kanskje det var derfor Platons idealstat besto av fem tusen innbyggere, for da kunne statslederen tale til alle sine innbyggere på en gang.”
Nå antyder Matteus at det var flere enn fem tusen til stede. Kvinner og barn var ikke regnet med i tallene. Kanskje det var åtte tusen til stede, eller tolv tusen.
Da Jesus var på det mest populære, kom det enorme skarer for å lytte til ham i dagesvis. Men det er nok riktig som det står, at det var kun fem tusen som hørte.
Og det var de som sto i den innerste ringen rundt juletreet. Hva med dem som sto i ring to eller tre? Hva med dem som var for langt unna Jesus så de ikke hørte? Hva med dem?
De var helt avhengige av at de som hørte ga beskjed videre til de som ikke hørte. Det er ikke vanskelig å se hvordan de som sto for langt unna prikket de som sto nærmere på skulderen og spurte: Hva sier han?
Og innimellom snudde de seg, de som hørte, og ga beskjed til de som ikke hørte.
Kan du se at dette er starten på kirkehistorien? De som hører, gir beskjed til de som ikke hører. Og slik har Jesu ord nådd fram gjennom generasjonene og århundrene, helt frem til vår tid.
Det er noen som tror at øynene er troens kanal. Bare jeg kunne se Jesus ville det vært lett å tro. Det er ikke slik.
I Lukasevangeliet står det at mange ikke likte det de hørte og så da Jesus talte. Så mange trakk seg unna Jesus mens han talte, de forsvant i store flak.
En gang sto bare de tolv igjen. Og Jesus åpner muligheten for dem og sier: ”Vil også dere gå bort?”
Da leverer Peter sin store og inderlige bekjennelse: ”Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige”.
Å være en kristen er å ta i mot beskjeden om Jesus. Beskjeden om oppstandelsen fra de døde. Ta i mot beskjeden, lytt til beskjeden, leve i beskjeden og gi beskjeden videre.
Det er kirkens historie, og det enkelte kristenmenneskets historie. Jeg bestemte meg for å leve mitt liv i Jesu navn allerede da jeg gikk i barneskolen.
Den lokale prest talte bedre enn noen prest siden. Han så ikke ned på oss når han talte, han så oss vannrett inn i øynene. Vi skjønte alt han sa, vi så alle bildene han tegnet og lo av alle fortellingene og all humoren.
Men mest av alt var det ektheten, varmen og omsorgen i hans vesen og væremåte som gjorde inntrykk. Vi spiste ordene som frø av fingrene hans.
Jeg hører til de relativt få, tror jeg, som bestemte meg for å leve mitt liv i Jesu navn allerede da jeg gikk i barneskolen.
Fordi jeg fikk beskjed om Jesus. Jeg tok i mot beskjeden. Jeg lyttet til den. Jeg lever i den. Og jeg bringer den videre, også i denne stille morgentime.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristin Solli Schøien med "Gud, du er ikke i min verden".
